Våren og tidlig om sommeren i 1881 tilbrakte vi sammen i vårt hjem i Battle Creek. Min mann håpte å kunne ordne sin forretning så å vi kunne reise til stillehavskysten og hengi oss selv til skrivning. Han mente at vi hadde gjort et feilgrep ved å la sakens tilsynelatende mangler og våre brødres anmodninger tilskynde oss til å arbeide aktivt i forkynnelse, hvor vi egentlig skulle ha skrevet. Min mann besluttet å frambringe det herlige forløsningsemne mer fyllestgjørende. Jeg selv hadde lenge tenkt på forberedelsen av betydningsfulle bøker. Vi følte begge at så lenge våre mentale krefter var uskadde burde vi fullføre disse verkene. Det var en plikt som vi skyldte oss selv og Guds sak å hvile fra kampens hete. Vi skulle gi våre folk den dyrebare sannhets lys som Gud hadde åpnet for våre sinn.