Vi hadde en avtale om å ta del i et teltmøte i Charlotte, sabbaten og søndag, den 23. og 24. juli. Da jeg hadde dårlig helse, besluttet vi å reise med privat skyss. Underveis så min mann ut til å være glad og virket allikevel alvorlig. Han priste gjentagende ganger Herren for den nåde og de velsignelser han fikk og uttrykte hans egne følelser med hensyn til fortiden og fremtiden: «Herren er god og skal med høye rop prises. Han er en nærværende hjelp i nødens tid. Fremtiden virker overskyet og uklar, men Herren vil ikke la oss være uroet over disse ting. Når trengsler kommer, vil han gi oss nåde til å utholde dem. Hva Herren har vært for oss og hva han har gjort for oss, burde gjøre oss så takknemlige at vi aldri ville murre eller klage. Vårt arbeid, våre byrder og ofre vil aldri bli fullt ut påskjønnet av alle. Jeg ser at jeg har mistet min sinnsro og Guds velsignelse ved å la meg selv bli forferdet over disse ting.»