Det var en skjønn lyserød blomst I hagen som kaltes Sarons rose. Jeg husket jeg nærmet meg den og rørte ærbødig de fine kronblader; de syntes å besitte en ukrenkelighet I mine øyne. Mitt hjerte overstrømmes med ømhet og kjærlighet for disse skjønne Guds skapninger. Jeg kunne se guddommelig fullkommenhet I disse blomster som prydet jorden. Gud pleiet dem og hans altseende øyne hvilte over dem. Han har skapt dem og sett at det var godt.