Da syndere ble kalt frem til den fremste rad, svarte hundrevis på oppfordringen og jeg, blant de siste, trengte meg gjennom mengden og tok plass blant de søkende. Men det var i mitt hjerte en følelse om at jeg aldri kunne være verdig til å kalles et Guds barn. En manglende selvtillit og en overbevisning om at det ikke ville være mulig å få andre til å forstå mine følelser forhindret meg fra å søke hjelp fra mine kristne venner. Slik flakket jeg unødig rundt I mørke og fortvilelse mens de, som ikke som ikke la merke til min tilbakeholdenhet, var helt uvitende om min tilstand.