Min bror gav intet umiddelbart svar, men årsaken til hans taushet var snart tydelig for meg; han gråt i forståelse for mine kvaler. Dette oppmuntret meg til å betro han enda mere, for å fortelle ham at jeg hadde traktet etter døden i de dagene hvor livet kjentes som en så tung byrde for meg å bære; men nå fylte tanken om at jeg jeg ville dø i min nåværende syndige tilstand og være evig fortapt meg med skrekk. Jeg spurte ham om Gud ville skåne mitt liv for den ene natten dersom jeg tilbrakte den i inntrengende bønn til ham. Han svarte: “Jeg tror han vill dersom du ber til Ham I tro, og jeg vil be for deg og for meg selv. Ellen, vi må aldri glemme det vi har hørt her denne kvelden.”