Jeg forble ofte bøyet i bønn nesten hele natten, sukkende og skjelvende i usigelig sjelekval og en håpløshet som overgår all beskrivelse. Herre, ha barmhjertighet! var min bønn, og som den stakkars tolleren torde jeg ikke å løfte mine øyne til himmelen, men bøyde mitt ansikt mot gulvet. Jeg ble meget utarmet i kropp og styrke, men likevel holdt jeg mine lidelser og fortvilelse for meg selv.