Forsamlingen var usedvanlig stille og oppmerksom. Hans måte å forkynne på var ikke med fyndord og talekunst, men han la frem enkle og forbløffende kjensgjerninger som vakte opp hans tilhørere fra deres sorgløse likegyldighet. Han underbygde sine utsagn og teorier med bevis fra skriften etter som han fortsatte. En overbevisende kraft fulgte hans ord som syntes å prege dem, som sannhetens språk.