Min fred og lykke var i en så markant kontrast i forhold til mitt tidligere mørke og kval at det var for meg som om jeg hadde blitt utfridd fra helvete og ført til himmelen. Jeg kunne til og med prise Gud for den ulykke som hadde vært mitt livs prøvelse, for det hadde vært middelet til å feste tankene på evigheten. Naturlig stolt og ambisiøs som jeg var, ville jeg ikke sannsynligvis ikke ha vært tilbøyelig til å gi livet mitt til Jesu hadde det ikke vært for den smertelige lidelse som på en måte hadde avskåret fra verdens ambisjoner og forfengeligheter.