Jeg så at disse fryktsomme ordene særlig gjelder de rike som bekjenner seg til å tro på den nærværende sannheten. Herren kaller på dem til å bruke sine midler til å fremme Hans sak. Muligheter er gitt dem, men de lukker sine øyne for behovene til saken, og klynger seg til sin jordiske skatt. Deres kjærlighet til verden er større enn deres kjærlighet til sannheten, deres kjærlighet til deres medmennesker, eller deres kjærlighet til Gud. Han spør etter deres rikdom, men på en egoistisk og begjærlig måte beholder de hva de har. De gir litt nå og da for å lette på samvittigheten, men har ikke overvunnet deres kjærlighet for denne verden. De gjør ikke offer for Gud. Herren har reist opp andre som verdsetter evig liv, og som kan føle og innse noe av sjelens verdi, og de har frivillig gitt deres midler for å fremme Guds sak. Arbeidet er i ferd med å avsluttes, og snart vil det ikke være behov for de midlene fra dem som beholdt deres rikdommer, deres store gårder, deres kveg osv. Jeg så Herren vende seg mot slike i sinne, i vrede, og gjenta disse ordene: «Gå nå, dere rike mennesker.» Han har kalt, men dere ville ikke høre. Kjærligheten til denne verden har overdøvet hans stemme. Nå har Han ikke bruk for dere, og lar dere fare, bydene: «Gå nå, dere rike mennesker.»