(246) Den 14. desember ble han verre, og jeg ble tilkalt. Da jeg lyttet til hans anstrengte pust og kjente på hans pulsløse håndledd, visste jeg at han ville dø. Dødens iskalde hånd lå allerede på ham. Det var en smertens stund for meg. Vi våket over hans svake, gispende pust til den opphørte, og kunne bare føle takknemlighet over at hans lidelser var over. Da mitt barn var døende, kunne jeg ikke gråte. Mitt hjerte verket som om det skulle briste, men jeg kunne ikke felle en tåre. I begravelsen besvimte jeg. Vi var skuffet over at vi ikke kunne ha Bror Loughborough til å forrette i begravelsen, og min mann talte ved anledningen, til et overfylt hus. Så fulgte vi vårt barn til Oak Hill kirkegård, for at han skal hvile til Livgiveren kommer, for å bryte gravens lenker og rope ham frem til udødelighet.