Etter at vi kom hjem fra begravelsen, virket hjemmet mitt ensomt. Jeg hadde forsonet meg med Guds vilje, men fortvilelse og mørke kom over meg. Vi kunne ikke komme over motløsheten fra sist sommer. Ut fra tilstanden blant Guds folk, visste vi ikke hva vi kunne forvente. Satan hadde vunnet kontroll over sinnene til noen av de som sto tett sammen med oss i arbeidet, til og med noen som hadde vært kjent med vårt oppdrag og hadde sett fruktene av vårt arbeid, og som ikke bare hadde vært vitne til de hyppige manifestasjonene av Guds kraft, men hadde følt dens påvirkning på sine egne kropper. Hva kunne vi håpe på i fremtiden? Mens mitt barn levde, trodde jeg at jeg forsto hva som var min plikt. Jeg presset min kjære baby til mitt hjerte og gledet meg over at jeg i det minste for én vinter skulle være løst fra ethvert stort ansvar, for det kunne ikke være min plikt å reise om vinteren med mitt spebarn. Men da han ble tatt fra meg, ble jeg igjen kastet inn i stor forvirring.