Helt fra oppstarten av vårt arbeid har vi vært kalt til å bære frem et enkelt, tydelig budskap, for å irettesette feil og ikke vise skånsel. Og hele tiden har det vært dem som har stått i opposisjon til vårt vitnesbyrd, og som har fulgt etter for å forkynne beroligende ting, smøreri med uherdet mørtel, og ødelegge innflytelsen fra vårt arbeid. Herren ville stramme oss opp for å bære frem irettesettelse, og siden ville enkeltpersoner stige rett inn mellom oss og folket, for å ødelegge effekten av vårt budskap. Mange syn har blitt gitt slik at vi ikke vegre oss fra å dele Guds råd, men må innta den rollen å oppvekke Guds folk, for de sover i sine synder. Men få har sympatisert med oss, mens mange har sympatisert med urettferdigheten og med de som har blitt irettesatt. Disse tingene knekket oss, og vi følte at vi ikke hadde noe budskap å bære frem i menigheten. Vi visste ikke hvem vi kunne stole på. Mens alle disse tingene tvang seg innpå oss, døde håpet inni oss. Vi trakk oss tilbake for å hvile rundt midnatt, men jeg fikk ikke sove. En dyp smerte var i mitt hjerte; jeg kunne ikke finne noen trøst og besvimte flere ganger.