Idet denne krigen ble vist for meg, så det ut som det mest bemerkelsesverdige og uforutsigbare som noen sinne har skjedd. En stor del av de frivillige lot seg melde i full overbevisning om at krigens resultat ville føre til slaveriets avskaffelse. Andre meldte seg i den hensikt å se til at slaveriet skulle fortsette som det gjorde, men holde opprøret nede og bevare unionen. Og for å gjøre saken enda mer komplisert og usikker, er noen av de ledende offiserene sterke tilhengere av slaveriet ? menn hvis sympati er med sydstatene, som allikevel er imot en adskilt regjering. Det syntes umulig å kunne føre krigen med hell, for mange i våre egne rekker arbeider hele tiden til sydstatenes fordel og våre hærer har blitt drevet tilbake og ubarmhjertig nedslaktet på bekostning av disse forsvarerne av slaveriet. Noen av våre ledende menn i Statenes Parlament arbeider også hele tiden til sydstatenes fordel. Under disse forhold er bekjentgjørelser utstedt for nasjonale faster, for bønn om at Gud må bringe denne krigen til en rask og fordelaktig slutt. Det ble henvist til Jesaja 58, 5?7: ”Er dette den faste jeg vil ha: en dag da mennesket plager seg selv, henger med hodet som sivet, kler seg i botsdrakt og ligger i aske? Kaller du dette for faste, er det en dag etter Herrens vilje? Nei, slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, (257) og ikke svikter dine egne.”