Med flittig hjerteransakelse og ydmyke bekjennelser kom vi under bønn fram til forventningens tidspunkt. Hver morgen følte vi at det var vår første gjerning å få sikker visshet om at vår livsførsel var riktig overfor Gud. Vår interesse for hverandre økte; vi bad meget med og for hverandre. Vi samlet oss i frukthager og lunder for å tale med Gud og bære fram våre bønner til ham og føle oss mer fullt i hans nærvær når vi var omgitt av Hans verk i naturen. Frelsens gleder var mere nødvendig for oss enn mat og drikke. Dersom skyer fordunklet våre tanker, torde vi ikke hvile eller sove inntil de var drevet vekk av vissheten om vår mottagelse hos Herren.