Luther var ved å svare for sin tro framfor en mest overveldendeforsamling, og i tro på Gud ventet han på styrke. I en kort stund ble hans mot og tro prøvd. Farer i enhver form ble vist ham. Han ble bedrøvet. Skyer samlet seg omkring ham og skjulte Guds ansikt for ham. Han lengtet etter å kunne gå fram med en overbevist forvissning om at Gud var med ham. Han kunne ikke være tilfreds medmindre han ble lukket innemed Gud. Med sønderknuste rop sendte han sin forpinte bønn til himmelen. Til tider synes hans ånd å bli svak idet hans fiender, i hans fantasi, mangedoblet seg for ham. Han skalv i sin fare. Jeg så at Gud i sitt kloke forsyn beredte ham på sin vei, at han ikke måtte glemme hvem han skal stole på og at han ikke skulle gå fram på formastelig vis. Gud gjorde ham til sitt eget redskap egnet til det store arbeid som lå foran ham.