Gud er misfornøydmed manglende selvfornektelse hos noen av hans tjenere. De har ikke arbeidets byrde på seg. De synes å være i en dødlignende bedøvelsestilstand. Guds engler står forbløffet og skamfulle over denne mangel på selvfornektelse og utholdenhet. Da vår frelses opphavsmann arbeidet og led for oss, fornektet han seg selv og hele hans liv var hele tiden preget av slit og savn. Han kunne ha overstått sine dager på jorden i bekvemmelighet og overflod og gitt seg selv hen med dette livets fornøyelser; men han tok ikke hensyn til sin egen bekvemmelighet. Han levde for å gjøre andre godt. Han led for å redde andre fra lidelse. Han holdt ut til enden og fullførte det arbeidetsom var gitt ham å utføre. Alt dette var for å frelse oss fra ødeleggelse. Og kan vi så, så uverdigesom vi er til så stor kjærlighet, søke en bedre stilling i dette liv enn det som var gitttil vår Herre? Hvert øyeblikk i vårt liv har vi tatt del i hans store kjærlighets velsignelser og av nettop denne grunn kan vi ikke helt indse dybden avat vi er frelst fra uvitenhet og elendighet. Kan vi se på hansom våre synder har gennomboret og ikke ville drikke ydmykelsens og sorgens bitre beger sammen med ham? Kan vi se på den korsfestede Kristus og ønske å komme inn i hans rike på noen andre måter enn ved mye trengsel?