Jeg ble vist valdenserne og hva de led for deres religion. De studerte samvittighetsfult Guds ord og levde opp til det lys som skinte på dem. De ble forfulgt og drevet fra deres hjem, deres eiendommer som var anskaffet ved hardt arbeid, men ble tatt fra dem og deres hus ble nedbrent. De flyktet til fjellene og led dér utrolige vanskeligheder. De utholdt sult, fattigdom, kulde og nakenhet. De eneste klær som mange av dem kunne få var dyreskinn. Og likevel møttes de spredte og hjemløse samles for å forene deres stemmer i sang og prise Gud, for å de blev regnet vertige til å lide for Kristi navn. De oppmuntrede og beskyttede hinanden og var taknemmelig for selv deres forfærdelige behandling. Mange av deres barn ble syke og døde av kulde og sult, likevel tenkte deres foreldre ikke ét øyeblikk å oppgi deres religion. De satte Guds kjærlighet og gunst høyt, langt over jordisk bekvemmelighet eller verdslig rikdom. De fikk (372) trøst fra Gud og såmed gledelig forventning fram til gjengjeldelsens lønn.