Igjen ble jeg vist Martin Luther, som Gud oppreiste for å gjøre et særskilt arbeide. Hvor dyrebar var ikke kjennskapet til sannheten åpenbart gjennom Guds ord for ham! Hans sinn hungret etter noe sikkert, så han kunne bygge sitt håp på, at Gud ville være hans Far og himmelen hans hjem. Det nye og dyrebare lys, som gikk opp for ham fra Guds ord, var av uvurderlig verdi og han tenkte at om han gikk fram med det, kunne han overbevise verden. Han stod opp mot en fallen kirkes vrede og styrket dem som holdt fast sammen med ham ved de rike sannheder i Guds ord. Luther var Guds utvalgte redskap til å rive hykleriets kledning av pavekirken og fremvise hennes forderv. Han løftet ivrig sin stemme og i Helligåndens kraft og ropte imot og fordømte ledernes og folkenes gjeldende synder. Ordrer gikk ut for å drepe ham hvor han enn måtte være: han synes å være overlatt til et overtroisk folks barmhjertighet som var lydig overfor hodet i den romerske kirke. Han anså likevel ikke sitt liv for kjært til seg selv. Luther visste at han ikke var trygg noen steder, likevel skalv han ikke. Det lys han så og var festet på, var liv for ham og var av større verdi enn jordens rikdommer. Han visste at jordiske rikdommer ville svikte; men de rike sannheter som åpnet for hans forståelse, virket på hans hjerte og ville leve og hvis de ble adlydt ville de lede ham til udødelighet.