Jeg fikk opplest Abrahams tilfelle. Gud sa til ham: ”Ta din sønn Isak, din eneste, ham du elsker og ta ham til Moria landet og bring ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg vil vise deg!” Abraham adlød Gud. Han så ikke på sine følelser. Med en edel tro og tillit til Gud forberedte han seg for sin reise. Med et hjerte sønderrevet i kvaler så han på den stolte og elskende mor se med øm kjærlighet på den lovede sønn. Men han ledet denne elskede sønnbort. Abraham led, likevel lot han ikke sin vilje reise seg i opprør mot Guds vilje. Plikt, streng plikt, behersket ham. Han våget ikke å se på sine følelser eller overgi seg til dem et øyeblik. Hans eneste sønn vandret sammen med den strenge, elskende, lidende far og talte engasjertt og uttrykte igen og igen det kjærlige navn far og spør senere: Hvor er dyret til brennofferet?” Å hvilken prøve for den trofaste far! Engler så med tilfreds undring på dette drama. Guds trofaste tjener bandt selv sin elskede sønn og la ham på treet. Kniven ble hevet da en engel ropte: ”Abraham, Abraham... Legg ikke din hånd pågutten.”