Det eneste predikantene bør gjøre er å forkynne ordet og etter at de har løftet nopp høytidelige sannheter for folk bør de bevare en ydmyk verdighet idet de er den opphøyde sannhets forkynnere og representanter for sannheten som er overdratt til folk. Etter deres nøysommelige arbeide behøver de hvile. Det er også en bekymring å selge bøker om den nærværende sannhet, en byrde for sinnet og (473) slitende på kroppen. Hvis der er noen som fortsatt har ekstra krefter og kan belastes uten at de tar skade, er det et viktig arbeide for dem å gjøre, og dette har bare begynt når de har talt sannheten til folk. Deretter kommer den forbilledlige forkynnelse, den våkende omsorg, å forsøke og gjøre andre godt, samtalen, besøket ved ildstedet fra hjem til hjem og komme inn på sinnets vilkår og de menneskers åndelige tilstand, som har lyttet til deres prekener; formane disse, irettesette dem og trøste de bedrøvede, lidende og fortvilte. Tankene skal ikke være trette så de alltid vil være rede, ”hva enten det er i tide eller utide.” De bør adlyde en formaning Paulus gir til Timoteus: ”Grunn på dette, lev helt i dette.”