Predikanter bør ikke benytte seg av smiger eller gjøre forskjell på folk. Her har det alltid vært og stadig er en stor fare for å feile, å gjøre en liten forskjel for de rike, eller smigre dem med særskilt oppmerksomhet, om ikke ved ord. Det er en fare for at de for fordels skyld smigrer folk, for åoppnå vinding, men ved å gjøre dette er deres evige liv i fare. Predikanten kan foretrekkes av rike folk og han kan være meget gavmild over for ham; dette tilfredsstiller predikanten og til gjengjeld priser han rikelig sin givers godgjørenhet. Hans navn kan være fremhevet på trykk og likevel kan denne rundhåndede giver være helt uverdig den tillit han får. Hans gavmildhet kommer ikke av noe dypt og prinsipielt ønske om å gjøre godt med hans midler for å fremskynde Guds sak fordi han verdsetter den, men fra selviske motiver fordi han vil anses for å være rundhåndet. Han har gitt av hans innskytelser og hans rundhåndethet har ingen dypere prinsipper. Han kan være grepet ved å lytte til en betagende sannhet, som et stykke tid har åpnet opp for hans lommebok; likevel hadde hans rundhåndethet ingen dypere motiver. Han gir av et plutselig innfall; hans pung åpnes kun krampaktig og lukkes likeså krampaktig. Han fortjener ikke ros, for han er i bokstavelig forstand en gjerrig mann; og hvis han ikke blir helt omvendt vil han høre den knusende anklagen: ”Og nå, dere rike! klag og gråt over den elendighet som venter dere. Deres rikdom er råtnet opp og deres klær er møllspiste.” Disse vil til sist våkne opp av et forferdelig bedrag. De som har verdsatt deres ustabile gavmildhet, (476) har hjulpet Satan til å bedra dem og fått dem til å tro at de var meget rundhåndede og meget oppofrende, skjønt de ikke kjente de første prinsipper i gavmildhet og selvoppofrelse.