Noen velstående nekter å gi til predikantene. De følger deres systematiske godgjørenhet ganske nøyagtig og roser seg selv for deres punktlighet og gavmildhet og tror at deres plikt ender her. Det er godt så langt som det rekker, men detteer ikke slutten på deresplikt . Gud har et krav på dem, som de ikke erkjenner. Samfunnet har krav på dem; deres medmennesker har krav på dem. Ethvert medlem i familien har krav på dem. Alle disse krav bør respekteres; ikke et eneste bør overses eller forsømmes. Noen gir til predikantene og legger til i kassen med like stor tilfredshet som om det skulle gi dem adgang til himmelen. Noen tror at det ikke kan være Guds sak til hjelp hvis ikke de hele tiden har en stor inntekt. De føler at de på ingen måte kan nå opp til standarden. Skulle vår Frelser si de samme ord som han gjorde til den selvsikre hersker, ”gå og selg det du eier og gi det til de fattige, så vil du ha en skatt i Himmelen; og kom så og følg meg”, ville de gå bedrøvet bort og likesom ham velge å løpe den risiko å beholde deres avguder og rikdommer framfor å skille seg av med dem, for å sikre seg rikdommer i himmelen. Denne hersker påstod at han hadde overholdt alle Guds bud fra sin ungdom og var overbevist i sin troskap og retferdighet og troddeat han var fullkommen. (484) Og så spør han: ”Hvaer detjeg ennåmangler?” Jesus bryter straks ned hans fornemmelse om visshet ved å henvise til hans avguder og hans gods. Han hadde andre guder før Herren som var av større verdi for ham enn evig liv. Den største kjærlighet til Gud manglet. Slik er det med de som hevder at de tror sannheten. De tror at de er fullkomne, tror at det ikke mangler dem noe, selv om de er langt fra fullkommenhet og kjælerfor avguder som vil lukke dem ute fra himmelen.