Noen har hånet dette reformarbeide og har sagt at det var unødvendig og at det er et svermerisom adskiller tankene fra den nærværende sannhet. De sa at det bragte tingene til ytterligheter. Disse vet ikke hva de taler om. Hvordan kan menn og kvinner som bekjenner seg å være gudfryktige veie sannhetens beviser og fatte Guds krav så lenge de er syke fra deres hodes isse til deres fotsåler, så lenge deres fysiske, åndelige og moralske styrke er svekket på grunn av deres fordervede appetitt tilfredsstilles og alt for mye arbeid? Er deres moralske og forstandsmessige evner omtåket kan de ikke vertsette soningens verdi eller den opphøyde karakter i Guds arbeid, ei heller glede seg ved studiet av hans ord. Hvordan kan en nervesvak dyspeptiker alltid være rede til forsvar over for enhver somkrever ham regnskap for det håp som er i ham, med saktmodighet og frykt. Hvor snart vil en slik person ikke bli forvirret og oppbrakt og bli ledet av sin sykelige fantasi til å se sakene i et fullstendig feilaktig lys. Når den saktmodighet og ro som karakteriserte Kristi liv mangler, vanærer han så han ikke denne sak når han til tross for sin bekjennelse strider med urimelige folk? Ved å se tingene fra et høyt religiøst ståsted blir vi nidkjære reformatorer så vi kan ligne Kristus.