La ingen få den tanke at institusjonen er stedet de skal komme for å bli oppløftet ved troens bønn. Det er stedet hvor de finner lindring for sykdommer ved behandling og rett livsførsel og de lærer hvordan de unngår sygdommer. Men er det et sted under himmelen frem for andre hvor beroligende, sympatiserende bønn bør bes av oppriktige og troende menn og kvinner, er det ved en slik institusjon. [De som pleier de syke må gjøre deres viktige gjerning i full tillit til at Guds velsignelse vil følge de hjelpemidler som han i sin nåde har stilt til rådighet og som han har gjort oss som et folk oppmerksom på, som frisk luft, personlig renslighet, sunn mat, passende perioder for arbeide og hvile og bruk av rent vann.] De bør ikke ha noen selvisk interesse utenfor dette viktige og høytidelige arbeidet. Å ha en ordentlig omsorg for det fysiske og åndelige hos Guds lidende folk som har nesten ubegrenset tillit til dem og som med store omkostninger har plassert seg selv under deres omsorg, vil kreve deres fulle og hele oppmerksomhet. Ingen er så klok eller er så dyktig at arbeidet ikke vil være fullkomment også etter han har gjort sitt aller beste.