Dette var en stor prøvelse for meg, idet jeg visste at jeg ikke kunne skrive alt det ut jeg hadde sett, for den gang talte jeg til folk seks eller åtte ganger om uken, gikk fra hjem til hjem og skrev hundrevis av sider, personlig vitnesbyrd og private brev. Denne store mengde arbeid med unødige byrder og prøvelser tynget ned over meg og gjorde meg uegnet til ethvert slags arbeid. Min helse var dårlig og mitt sjelekval var ubeskrivelig. Under disse omstendigheter overlot jeg min dømmekraft til andres og skrev om helseinstitusjonen som jeg gjorde i No 11, idet jeg ikke kunne skrive alt jeg hadde sett. Her gjorde jeg en feil. Jeg må kjenne min egen plikt bedre enn andre kjenner den for meg, særlig med saker som Gud har åbenbart for meg. Jeg vil bli bebreidet av noien for å tale som jeg nå gjør. Andre vil bebreide meg for ikke å ha sagt noe før. Det behov som ble vist for å fremskynne institutionens start så raskt har vært en av de vanskeligste prøvelser jeg noen sinne har båret. Hvis alle som har brukt mitt vitnesbyrd til å (564) tilskynne brødrene med selv hadde vært like ivrige, ville jeg vært mere tilfreds. Nølte jeg enda lengre med å fortelle om mine synspunkter og holdninger, ville jeg bli bebreidet mere både av de som mener jeg skulle ha uttalt meg noe tidligere og også av dem som ville mene jeg ikke skulle ha gitt noen advarsel. Til gagn for de ved verkets ledelse, for sakens og brødrenes beste og for å spare meg selv for store prøvelser har jeg talt fritt ut.