I årevis er jeg fra tid til annen blitt vist at den syke burde lære at det er feil å slutte med all fysisk arbeid for å genvinne helsa. Dermed blir viljen passiv, blodet beveger seg tregt gjennom systemet og blir hele tiden mere urent. Hvor pasienten er i fare for å gjøre sit tilfelle verre enn det i virkeligheten er, vil denne lathet føre til de mest ulykkelige følger. Velavbalansert arbeid gir den syke den oppfatning at han ikke er helt ubrukelig for verden, da han i det minste er til noe nytte. Dette vil gjøre ham tilfreds, oppmuntre ham og gi ham energi som nytteløse mentale fornøyelser aldri kan gjøre.