I årevis kjempet banebryterne i vår virksomhet med fattigdom og mange prøvelser for å få den nærværende sannhets sak inn på en gunstig basis. De arbeidet utrettelig med små hjelpemidler, og Herren velsignet deres beskjedne anstrengelser. Budskapet gikk med kraft i øststatene og ble utvidet mot vest inntil innflytelsesrike sentrer var blitt opprettet på mange steder. Arbeiderne i dag kommer kanskje ikke til å møte alle de prøvelser som meldte seg i disse tidlige tider. Det at forholdene er blitt forandret, bør imidlertid ikke få dem til å utvise mindre anstrengelse. Når Herren nå byr oss at vi på ny skal forkynne budskapet med kraft i øststatene, og når han pålegger oss å begynne arbeidet i byene der så vel som i sydstatene og i vest- og nordstatene, bør vi da ikke alle som en svare og være lydige mot hans befaling? Skal vi ikke legge planer for å sende våre budbærere overalt på disse steder og yte dem rikelig støtte? Skal ikke Guds tjenere oppta arbeidet i disse tettbefolkede sentrer slik at de på disse steder kan oppløfte sin røst med advarsel til menneskemassene? Hvorfor har vi våre konferenser der hvis de ikke skulle fremme nettopp dette arbeid?