Evigheten ligger utstrakt foran oss. Teppet holder på å gå opp. Hva tenker vi på når vi henger fast ved vår egenkjærlige lyst til makelighet, mens sjeler overalt omkring oss går mot fortapelse? Er våre hjerter blitt helt og holdent upåvirkelige? Kan vi ikke innse og forstå at vi har en oppgave å utføre for å hjelpe andre? Mine brødre og søstre, er dere med blant dem som har øyne og ikke ser, og ører og ikke hører? Har Gud forgjeves gitt dere kunnskap om sin vilje? Har han forgjeves sendt dere advarsel på advarsel om at enden er nær? Tror dere på det som blir sagt i hans ord om det som vil komme over verden? Tror dere at Guds straffedommer henger over jordens beboere? Hvordan kan dere da sitte i ro og mak, likegyldige og likeglade?