Skal vi ikke være selvfornektende og gjøre alt, vi kan for å fremme Guds nådes verk? Kan vi studere den guddommelige nedgradering, lidelsen som Guds Sønn tålte, uten å bli fylt med et ønske om å få lov til å ofre noe for Ham. Er det ikke en stor ære å få lov til å samarbeide med Ham? Han forlot Sitt himmelske hjem for å leite oss opp. Skal ikke vi være Hans underhyrder og leite etter dem som er fortapt og har gått seg vill? Bør våre liv ikke avspeile Hans guddommelige ømhet og medfølelse?