Under vandringen fremover på livets vei er det mange som tenker på sine feiltrinn og skuffelser, og deres hjerter blir fylt med sorg og motløshet. En trossøster som hadde gitt seg over til slike tanker, og som var dypt fortvilt, skrev til meg under mitt opphold i Europa og ba meg om å sende henne noen oppmuntrende ord. Natten etter at jeg hadde lest hennes brev, drømte jeg at jeg var i en hage. En som så ut til å være hagens eier, førte meg omkring i gangene. Jeg plukket blomster og gledet meg over duften av dem, da denne søsteren som hadde gått ved siden av meg, ledet min oppmerksomhet på noen stygge nypetorn som sperret veien for henne. Der stod hun sørgmodig og bedrøvet. Hun fulgte ikke vår veileder og holdt seg heller ikke på stien, men gikk blant torner og kratt. «Akk,» sukket hun, «er det ikke sørgelig at denne vakre hagen skal være ødelagt av torner!» Da sa lederen vår: «La tornene være, for de vil bare såre deg. Plukk rosene, liljene og nellikene!»