Mange beroliger en sår samvittighet med den tanken at de kan vende om når de vil, at de kan ta nådens innbydelse lett og likevel bli påvirket gang etter gang. De mener at de etter å ha trosset Guds Ånd og etter å ha brukt sin innflytelse på fiendens side, i siste øyeblikk kan slå inn på en annen vei. Men dette er ikke lett. En hel levetids erfaring og oppdragelse har satt et så grundig preg på karakteren at det bare er få som ønsker å bli forandret etter Jesu bilde. Bare et eneste uriktig karaktertrekk, et eneste syndig ønske som stadig bli holdt ved like, vil til sist oppheve evangeliets kraft. Hver gang vi gir etter for syndig nytelse, styrkes vår motvilje mot Gud. Den som viser en frekk vantro, en sløv likegyldighet overfor guddommelige sannheter, høster bare det han selv har sådd. I hele Bibelen finner vi ikke en frykteligere advarsel mot å omgås det onde med lettsindighet enn vismannens ord om at synderen «holdes fast i sin egen synds snarer.» (Ord.5,22) Kristus står ferdig for å frigjøre oss fra synd, men Han tvinger ikke vår vilje. Og hva mer kan gjøres dersom viljen fortsetter i overtredelse og er helt oppsatt på det onde, dersom vi ikke ønsker å bli fri og ikke vil ta imot Hans nåde? Vi har da selv ført oss inn i ulykken ved at vi med vitende og vilje forkaster Hans kjærlighet. «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» «I dag, om dere hører Hans røst, så forherd ikke deres hjerter.» (2.Kor.6,2; Hebr.3,7.8)