Den bønnen David ba etter sitt fall, viser hva sann bedrøvelse over synd er. Hans anger var oppriktig og dyp. Han gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin synd. Hans bønn var ikke preget av noe ønske om å unngå den straff som truet ham. Han innså hvor fryktelig hans overtredelse var. Han så hvor urent sinnet hans var, og følte avsky for synden. Han ba ikke bare om tilgivelse, men om et rent hjerte. Han lengtet etter hellighetens glede, etter igjen å være i harmoni og samfunn med Gud. Hans innerste ønske finner vi uttrykt i disse ord: «Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik.»