- Tilbake

1888-materialer, kap 1, - 18. februar 1887 - »Kapittel 1. Til E. J. Waggoner og A. T. Jones.«

Vær forsiktig, legg ikke vekt på læremessige forskjeller når inkarnasjonens undere og mirakler skal drøftes.
(Skrevet 18. februar 1887, fra Basel, Schweits, til E. J. Waggoner og A. T. Jones.)

Jeg vil fortelle noe som jeg ikke vil skjule lengre. Forgjeves har jeg prøvd å leite opp en artikkel som ble skrevet for nesten 20 år tilbake. Den handlet om ”tilleggsloven”. Jeg leste den for pastor (J.H.) Waggoner (E.J.W.s far). Jeg fortalte ham at Herren hadde vist meg at hans oppfatning av loven var ukorrekt. Men om det har han vært taus i mange år

Jeg bruker ikke å lese noe som helst om våre læresetninger i bladet, så jeg kan ikke ha eller ha hatt noe inntrykk av andres ideer og synspunkter, og heller ikke kan noe menneskes teorier ha hatt noen innvirkning på det jeg skriver. Jeg har flere ganger sendt bud etter det jeg har skrevet om loven, men den spesielle artikkel jeg etterlyser har ikke blitt returnert til meg. Det finnes en slik i Healdsburg, det er jeg sikker på, men til nå har den ikke dukket opp. For mange år tilbake skrev jeg veldig meget om loven, men den spesielle artikkel som jeg leste for pastor (J. H) Waggoner er ennå ikke returnert til meg.

Det kom brever til meg fra noen som var på Healdsburg College for å orientere seg om bror E. J. W. s (Waggoners) lære om de to lover. Jeg skrev straks for å protestere, fordi de gjorde det motsatte av det Gud hadde lært oss å gjøre når vi skal behandle meningsforskjeller; mitt brev ble ikke besvart. Kanskje mitt brev aldri nådde fram. Hvis dere mine brødre hadde den erfaring som min mann og jeg har om disse kjente forskjeller som er publisert i artikler i våre blader, ville dere aldri ha fortsatt den kurs dere nå følger, heller ikke ville dere ha delt deres tanker videre til studentene på skolen, og ikke ville de ha dukket opp i The Signs (et tidsskrift). Akkurat nå skulle alt slikt som skillelinjer og forskjeller ikke vært omtalt. Disse våre unge menn har mer selvtillit og er mindre forsiktige enn de burde være. Dere burde hva angår uoverensstemmelser, være vise som slanger og enfoldige som duer. Selv om dere er fullt overbeviste om at deres synspunkter angående læresetninger er rette, viser dere ikke visdom når dere gjør dette skille synlig for andre.

Jeg må si at dere har gjort en tabbe her. Dere har fjernet dere fra de positive retningslinjer Gud har gitt oss i denne sak, og resultatet kan kun skade, for den er ikke hva Gud har sagt. Dere har nå satt et eksempel for andre, vist dem, at de kan gjøre som dere har gjort, at de, lik dere, kan føle seg fri til å legge sine forskjellige ideer og teorier frem for offentligheten; for det har dere gjort. Dette vil føre til en tingenes tilstand som dere ikke kan drømme om. Jeg ønsket å lage artikler om loven, men jeg har reist så meget omkring at mine skriv er spredt overalt så jeg kan ikke dra nytte av dem.

Det er ikke en liten sak å presentere seg selv i The Signs på den måte dere har gjort, og Gud har klart sagt fra at slikt ikke må skje. Vi skulle danne en samlet front mot verden. Satan vil fryde seg hvis han oppdager uoverensstemmelser blant Syvende Dags Adventistene. Disse spørsmål er ikke livsviktige. Jeg har ikke lest pastor Butlers traktat eller noen annen artikkel skrevet av noen av våre redaktører og ønsker heller ikke å se dem. Men for mange år tilbake så jeg at pastor (J.H.) Waggoners synspunkter ikke var korrekte, og jeg framstilte den sak for ham slik jeg hadde skrevet den. Min hukommelse har ikke et klart og tydelig bilde av saken nå. Jeg kan ikke få tak i det jeg skrev og leste opp for (J. H.) og derfor er jeg fullt ut overbevist om at det ville være feil tidspunkt og til skade for Guds verk om jeg ville presentere saken nå.

Pastor Butler har vært under så stort arbeidspress at han ikke hadde overskudd til å behandle dette emnet som det skulle. Bror E.J.W. (Waggoner) har studert dette emne grundig, men å legge disse forskjeller frem på våre generalkonferenser er feil; det bør ikke skje. Det finnes mennesker som ikke graver dypt, de er ikke bibelgranskere. De vil ta endelig stilling til saken, for eller imot, idet de griper tak i et tilsynelatende bevis og regner det for sannhet. Å ta divergerende meninger inn i våre forsamlinger og slik sende motsiende tanker rundt på de forskjellige misjonsfelt skal ikke gjøres; det er ikke Guds plan å sette den ene ide opp mot den andre, for det vil straks reise tvil om vi har sannheten, for, når alt kommer til alt, tar vi ikke feil, vi er ikke i villrede eller på villspor. Vi har sannheten.

Reformasjonen ble voldsomt forsinket fordi noen regnet det for viktig å legge vekt på forskjellig syn på trospunkter. Alle som hadde et synspunkt tviholdt hardnakket på det som skilte dem fra andre. Vi vil få se det samme som skjedde tidligere i historien. Men la oss stå fast og skjønne at det er vår plikt å ta opp deres synspunkter som har besluttet å opponere mot troen og sannheten som vi representerer, la oss vise dem at de tar feil og at deres teorier vil føre til katastrofe og det vil skade saken på nøyaktig samme måte som det gjorde i Martin Luthers dager. Begynn å splitte og føle deg fri til å uttrykke dine ideer uten å forholde deg til dine brødres synspunkter og du vil få en tingenes tilstand som du ikke kan forestille deg følgene av.

Min mann hadde noen ideer som på noen punkter atskilte seg fra brødrenes. Det ble vist meg, at hvor riktige hans synspunkter enn var, kalte Gud ham ikke til å fremholde sine synspunkter fremfor brødrenes og slik skape meningsforskjeller. Han skulle holde sine synspunkter tilbake, ha dem for seg selv, for straks de ble publisert, ville andre gripe tak i dem, og blott fordi andre trodde noe annet, ville de tale så meget om disse forskjeller at det ville bli til et hovedtema og føre til strid og uenighet.

I vår tro finnes det hodepillarer, emner av vital betydning: Sabbaten og helligholdelsen av Guds bud. Spekulative ideer skulle ikke få anledning til å hisse opp gemyttene, det finnes noen som elsker å komme frem med noe som andre ikke aksepterer og de diskuterer og sentrerer alt omkring dette ene, de ivrer for det, og overdimensjonerer det, men i virkeligheten er saken ikke av vital betydning og den vil bli misforstått. To ganger har det blitt vist meg, at alt som kan forårsake splittelse blant brødrene og avlede deres oppmerksomhet fra de poenger som er livsviktige for denne tid, skulle holdes tilbake.

Kristus avslørte ikke mange ting som var sannhet, fordi det ville ha skapt meningsforskjeller og fremme diskusjoner. Men unge mennesker som ikke har gjennomgått den erfaring vi har, ville straks ha det travelt. Intet ville passet dem bedre enn en skarp diskusjon.

Hvis disse ting kommer frem på vårt årsmøte, vil jeg nekte å være til stede ved et eneste av møtene, for jeg har fått så meget lys angående dette emne at jeg vet at vanhellige og ikke helliggjorte hjerter vil nyte den slags diskusjon. Det er for sent på dagen, brødre, for langt på dag. Vi lever på Den Store Forsoningsdag, en tid da en mann skal ransake sin sjel, bekjenne sine synder, ydmyke sitt hjerte for Gud og forberede seg til den store strid. Når disse stridspunkter blir fremført for folket, vil de mene at den første har det rette synspunkt, men så kommer det en annen med nøyaktig motsatt mening. Det stakkars folk vil bli forvirret og årsmøtet vil være en fiasko, verre enn om det ikke hadde vært holdt. Nå når alt er splittelse og strid, må det gjøres besluttsomme anstrengelser for å handle. Med penn og stemme burde man kun offentliggjøre emner som viser enighet.

Pastor (J. H.) Waggoner elsket diskusjoner og stridigheter. Jeg frykter at E. J. W. (Waggoner) har oppelsket kjærlighet til det samme. Vi trenger nå til god, ydmyk religion. E. J. W. (Waggoner) trenger ydmykhet og saktmodighet, og bror Jones kan bli en kraft til det gode, hvis han stadig vil dyrke praktisk godgjørenhet så han kan undervise folket i dette.

Men hva tror du jeg føler, når jeg ser våre to ledende tidsskrifter i konflikt? Jeg vet, hvordan disse blader startet. Jeg vet hva Gud har sagt om dem, de er ett, det skal ikke eksistere noen uoverensstemmelser mellom Guds to verktøy. De er ett og det skal de alltid være, idet de innånder den samme ånd, er engasjert i det samme arbeid, for de skal forberede et folk til å stå på Herrens dag, ett i tro, ett i hensikt.

The Sicle* ble startet i Battle Creek, men det har aldri vært hensikten at The Sicle skulle ta over for the Signs, og jeg kan ikke se, at det er et reelt behov for at the Sicle skal eksistere. The Signs of the Times trengs og vil gjøre det som the Sicles ikke kan. Jeg vet, at dersom the Signs stadig blir forsynt med verdifulle artikler, mat for folket, burde alle familier få det. Men en smerte rammer mitt hjerte hver gang jeg ser the Sicle. Jeg sier og det er sant, det er ikke som Herren ønsker det skal være. Hvis Satan kan bringe splittelse inn blant oss som et folk, vil han være mer enn tilfreds.

Jeg tror ikke at årene kan feie bort inntrykkene fra vårt siste årsmøte. Jeg vet hvordan slike ting arbeider. Jeg ville være glad, om vi hadde hatt mer av Jesus og mindre av selvet. Hvis det er uenighet om noen passasje i Skriften, bør dere ikke gjøre stridigheten kjent og skape et skille når det ikke er nødvendig.

Vi står sammen om vår tro på de grunnleggende sannheter. Det må alltid være enighet og vi må ikke lage noe kompromiss i forbindelse med et eneste av sannhetsprinsippene. Vi graver stadig etter sannhet som etter en skjult skatt, men vær også forsiktig, så du ikke åpner for nye og motstridende oppfattelser. Vi har et verdensomspennende budskap. Guds bud og Jesu Kristi vitnesbyrd er den arbeidsbyrde vi bærer. Å ha enhet og kjærlighet til hverandre er det store, opphøyde arbeid som nå skal gjøres. Det er fare for at våre prester er for opptatt av læresetninger, i det hele tatt handler for mange predikener om ting som kan diskuteres, men predikantene selv trenger praktisk gudsfrykt i sine egne liv.

En dør er revet opp, og nå står døren åpen for konkurranse og strid, tvist og motsetninger som ingen av dere vet om, men som Gud kan se. Hans øye følger med fra begynnelsen til slutten. Og skadens omfang er det bare Gud som kjenner. Mange sjeler går fortapt på grunn av bitterheten, vreden, fornærmelsen, sinnet, hevngjerrigheten, sjalusien og halsbrannene som stridighetene på begge sider av spørsmålene har skapt.

Måtte Herren la oss få se nødvendigheten av å drikke av den levende kilde med Livets Vann. Dens rene strømmer vil forfriske og helbrede oss og alle omkring oss. Å, om hjertene bare hadde innordnet seg under Den Hellige Ånd! Om vi kun hadde Guds herlighet for øye, hvilken elv med himmelsk lys ville da ha nådd sjelen. Han som talte som intet menneske noensinne har talt var Lærer på jorden. Etter Sin oppstandelse underviste Han de ensomme, skuffede disipler som gikk til Emmaus, og Han underviste dem som var samlet i den øverste sal. Han åpnet Skriften som talte om Ham og fikk deres hjerter til å brenne av et hellig, nytt og sakralt håp og en ubeskrivelig glede.

I Det Allerhelligeste foregår et meget omfattende instruksjonsarbeid. Guds engler kommuniserer med mennesker. Kristus forretter ved alteret i Helligdommen. Vi følger Ham ikke inn i Helligdommen som vi burde. Kristus og englene arbeider i menneskers hjerter. Menigheten der oppe, forent med menigheten her nede kjemper den gode strid på jorden. Det må skje en renselse av sjelen her på jorden svarende til Kristi renselse av Den Himmelske Helligdom. Der oppe vil vi få se mer klart likesom vi blir iakttatt. Vi skal kjenne som vi blir kjent.

Det er deprimerende og nedbrytende å observere hvor liten effekt de høytidelige sannheter for disse siste dager har på dem som hevder at de tror sannheten. De lytter til forelesninger og predikener, det ser ut som om de er dypt interessert, deres øyne er festet på talerens lepper, og hvis ordene er opphøyde og edle, gleder de seg; tårene flyter når Kristi kjærlighet er emnet for talen.

Men når predikenen er slutt er fortryllelsen borte. Besøk hjemmene og du vil bli overrasket over ikke å høre et ord som ville få deg til å tro at et dypt og varig inntrykk hadde festet seg slik man kunne vente når så opphøyde emner var blitt fremholdt. Det var nøyaktig som om de hadde lyttet til en eller annen behagelig sang eller melodi. Musikken er slutt og inntrykket er forsvunnet som dugg for solen.

Hva er årsaken til det? Sannheten er ikke kommet inn i deres liv. De mottok ikke sannheten som Guds Ords tale til dem. De så ikke forbi redskapet (presten) til Den Store Arbeider i Den Himmelske Helligdom (Jesus). De regnet ikke ordet for å være et spesielt budskap fra Gud til dem. De skjønte ikke at taleren kun var en budbringer som hadde fått i oppdrag å gi dem budskapet. Er det da så rart at sannheten er så maktesløs. For de flestes vedkommende var det kanskje blott en flyktig opplevelse, en liten animalsk ekstase, en begrenset intellektuell øvelse; dypere var den erfaringen ikke?

I det hele tatt er det for mange seremonier. Man lytter og hører for lite til Guds stemme, man hører bare en menneskerøst; og tilhørerne går hjem til sine hjem med sjeler som ikke har fått næring, sultne som før og klar til å sitte i dommersetet og tale om predikenen, de kommenterer den som var den en tragedie (et teaterstykke), de betrakter det hele som en menneskelig prestasjon. - ”La samme sinn være i dere som også var i Kristus Jesus.” Fyll sinnet med Kristi store frivillige offer, Han nedverdiget Seg. - Drøft Hans guddommelige karakter, Hans Majestet og Den Høyestes herlighet som Han la fra Seg, deretter kledde Han Sin guddom i menneskeskikkelse. Her ser vi en selvfornektelse, en selvoppofrelse så stor at den fylte englene med undring.

Guds Sønn fikk virkelig se sann åndelig fattigdom, da Han flyttet ned til Sitt Eget kongerike, der ble Han ikke gjenkjent eller anerkjent av den nasjon Han kom for å velsigne og frelse. - Hvilken åndelig fattigdom Han fikk se, da Han vandret blant mennesker og spredte velsignelse overalt der Han gikk, luften ble ikke fylt med hellig lovsang, derimot ble den ofte forurenset av forbannelser og blasfemi. - Nesten ikke en eneste stemme kalte Ham velsignet og nesten ikke en eneste hånd ble strakt ut som tegn på vennskap, mens Han gikk omkring blant dem Han kom for å frelse. – Åh, for en åndelig fattigdom. - Let under det ytre, hvem finner vi der? – Guddommen, Den evige Gud, akkurat like mektig, akkurat like evig utstyrt med Allmaktens resurser, vi fant Ham skjult i en menneskeskikkelse.

Jeg ønsker, at dødelige mennesker kunne se og fornemme en evig Guds store kjærlighet, Hans store selvfornektelse, Hans selvoppofrelse, da Han kledde Seg i menneskelighet. Gud nedverdiget Seg og ble menneske, ja, degraderte Seg helt til døden, og ikke bare til døden, men til å dø en vanærende, skjendig død. Åh, om vi kunne skjønne nødvendigheten av ydmykhet, nødvendigheten av å vandre ydmykt med Gud, og slik beskytte oss selv på alle måter.

Jeg vet at Satans plan er å sette brødre opp mot hverandre. Var det ikke fordi jeg vet at vår frelses kaptajn står ved roret for å lose evangeliebåten i havn, ville jeg si: la meg få hvile i graven.

Vår Frelser lever for å gå i forbønn for oss, og nå, hvis vi hver dag vil lære i Kristi skole, hvis vi vil bevare de lekser Han vil lære oss i ydmyke og saktmodige hjerter, vil vi få så stort mål av Jesu Ånd, at selvet ikke vil bli vevd inn i noe vi vil gjøre eller si. Øyet vil kun se Guds herlighet. Vi trenger å gjøre oss spesiell umake for å bli et svar på Kristi bønn: at vi må være ett som Han er ett med Faderen, Han som på et tidspunkt erklærte Seg selv for å være begrenset på grunn av Sin selvvalgte nedgradering, Han hadde meget Han ville fortelle Sine disipler som de ikke kunne bære akkurat på det tidspunkt. I det hele tatt dveler vi alt for lett og overfladisk ved emnet om frelsens undere.

Vi trenger, at disse emner blir fremholdt mer fullkomment og uten stopp i våre foredrag og i våre blader. Vi trenger at våre egne hjerter er dypt berørt og rystet av disse dype og frelsende sannheter. Det er fare for å holde foredragene og skrive artiklene i bladet som et Kains offer, et offer uten Kristus.

Når et menneske er døpt med Jesu Ånd, vil kjærlighet, harmoni og ydmykhet være til stede, selvet vil være skjult i Jesus, så Kristi visdom kan bli utlevert, forstanden vil bli opplyst; alt det som forekommer oss å være mørkt blir klart. Evnene vil vokse og bli helliggjorte. Kristus kan løfte til høyere kunnskaps nivåer og et utvidet syn på sannhet; det vil Han gjøre for dem som Han holder på å tilpasse til forvandlingen til Himmelen. Årsaken til at Herren kun kan gjøre lite for dem som kjenner de store og vektige sannheter er fordi så mange ikke forstår at disse sannheter skal praktiseres i egne liv. De undertrykker sannhetene og fjerner dem ved å leve i urettferdighet. Deres hender er ikke rene, deres hjerter er forurensede av synd, og skulle Herren arbeide for dem i Den Helligånds kraft svarende til Sannhetens storhet som Han har åpnet for forståelse, ville det være det samme som at Herren godkjenner synd.

Det som vårt folk må ha vevd inn i sitt liv og sin karakter er en åpenbaring av frelsesplanen, vårt folks tanker skal være fylt av de mest opphøyede begreper om Gud og Hans hellighet praktisert i livet. Tvettingen av karakterens kledninger i Lammets blod er en jobb som vi må gå alvorlig inn for, enhver karakterdefekt må fjernes. Således arbeider vi ut vår egen frelse med frykt og beven. Herren virker i oss å ville og virke etter Sin gode vilje. Vi trenger, at Jesus bor i vårt hjerte som en konstant, levende kilde; da vil strømmene som strømmer fra den levende kilde være rene, søte og himmelske. Da vil forsmaken på Himmelen bli gitt til det ydmyke hjerte.

Mer enn nå, vil de tale og skrive om sannheter forbundet med Kristi Annet komme i himmelens skyer. Enhver dør som vil føre til skillelinjer og diskusjoner blant brødre vil bli stengt. Hvis det gamle menneske ble jaget bort fra ethvert hjerte, ville det bli større trygghet i diskusjoner, men nå trenger folket noe av annen karakter. Alt i alt er det for lite av Kristi kjærlighet i deres hjerter som hevder at de tror sannheten. Når alle deres håp har sitt senter i Jesus Kristus, når Hans Ånd gjennomtrenger sjelen, vil det være enhet, selv om alle oppfattelser kanskje ikke vil være nøyaktig de samme på alle punkter.

Bibelen er til nå ennå lite forstått. Et livslangt, bønnerikt studium av dens sakrale åpenbarelser vil stadig etterlate stor uvitenhet. Vi trenger Guds Ånds dype innflytelse på våre hjerter for å danne vår karakter, så vi kan få åpnet kommunikasjonen mellom Gud og sjelen og de dype sannheter kan bli greidd ut til oss. Mennesket trenger å lære, før Gud kan gjøre store ting for ham. Den smule kunnskap som har trengt inn kunne ha vært hundrede ganger større, dersom sinnet og karakteren var tilpasset Guds Ånds hellige opplysning. Alt i alt er det brakt for lite ydmykhet og saktmodighet inn i arbeidet for å lete etter sannheten som etter skjulte skatter, og hvis sannheten ble forkynt som den er i Jesus, ville det være hundrede ganger mer kraft, og den ville være en omvendende makt i menneskers hjerter, men alt er så oppblandet med selviskhet, at visdommen fra Gud ikke kan innplanteres. – Brev 37, 1887.