- Tilbake

brev nr 113, 11. juli 1886 - »Forholdene i Kristiania«

[brev W-113 1886 - fragment til Jame Emma White, datert 11. juli 1886]
[11. juli]: ... sto en svak mann som autoritet for all ting. Han har ikke påtatt seg å bringe folket opp og å perfeksjonere hvert menneske i Kristus Jesus. De forstillinger han har hatt om disse ting, er ikke i henhold til det lyset Gud har gitt meg. Likevel har eldste Matteson utrettet et stort verk. Feilen besto i at vi sendte ham alene i begynnelsen. Det skulle ha vært flere som kunne ha forent seg i arbeidet. Å, om Gud ville hjelpe sitt folk til en forståelse av å utbre og utvide! Å, om himmelens lys kunne skinne ut på de ansvarlige menn og på de som går ut for å virke! Vi kan bare arbeide fremgangsrikt gjennom Gud.

Klokken halv elleve, f. m.: Klokken ni hadde jeg en avtale om å møte komiteen for å tale med dem angående måten å helligholde sabbaten på, og om de elementene i menigheten som hadde blitt tolerert og hadde skjemt ut verket og brakt sannheten i vanry. Denne innflytelsen vil, dersom den ikke behandles fast, være et middel til å vende mange sjeler bort fra sannheten. Jeg talte meget bestemt, i gudsfrykt, og ga ikke noen anledning til misforståelser, kan jeg forsikre dere om.

Jeg pekte på smedens forretning. Stille på den første dag i uken, og med støyen fra hammer og ambolt og klirring fra jern på sabbaten. Og like ved var det en marmorforretning [i virkeligheten et steinhuggeri], der lyden av hammer og meisel blandet seg med bønnene til et folk som bekjente seg til å ære Gud ved å helligholde hans sabbat.

I Guds ører er alt dette bråket og forvirringen en vanære, og det skjer på stedet som står under deres kontroll, sa jeg. Herren har sendt dere et budskap som dere skal akte på. Dere kan se på det som tomt snakk, men jeg sier dere: På Guds dag vil dere vite at disse tingene jeg forteller dere er den fulle sannhet.

Jeg fortalte dem at mens jeg var i Amerika, ble jeg vist arbeidet i Norge og særlig menigheten i Kristiania og den langsomme fremgangen de gjorde. Nivået på fromhet og sannhet var meget lavt. Sannheten ble gjort til en bekvemmelighetssak. I stedet for å bringe seg selv opp til den bibelske standard, gjorde de sine affærer og egne selviske intesser til standard. Gud vil ikke godta en slik tjeneste.

En Guds engel sa: "Se og legg nøye merke til hva dette folket gjør. De blander deres eget slagg med den rene sannhet." Jeg hadde Sara til stede for å rapportere, og jeg vil ikke komme med uttalelsen jeg hadde beregnet. Jeg vil få ordene kopiert og så få dem mer nøyaktig. Nå, sa jeg, venter jeg at dere, noen av dere, vil anse mine ord for tomt prat, men dere må møte dem igjen i dommen, og jeg må møte dem. Jeg kan ikke trekke en eneste tøddel fra alvoret. Møtet med prekenen skulle begynne om et kvarter, så jeg sa til dem at jeg ville ha et nytt møte for å uttrykke Guds Ånds tanker om dem mer detaljert på visse punkter. Neste mandag - i morgen kveld - vil jeg møte menigheten og tale til dem alle sammen.

Så snart jeg hadde holdt opp med å snakke, reiste bror Hansen seg og sa: "Jeg anser ikke dette for å være tomt prat. Jeg tar imot det og tror at sannheten er blitt talt til oss i dag morges og takker søster White for å ha uttalt dem." Så tror jeg at alle i rommet reagerte ivrig, hjertelig. "Vi tar imot disse ordene og har til hensikt å handle etter dem."

Nå bror Hansen den mest innflytelsesrike mannen i menigheten og den eneste som har noe særlig eiendom. Han er en stor byggmester og har mange menn under seg. Han er en stor entreprenør, og jeg har snakket rett ut med ham før angående hans stilling og eksempel. Da har jeg sett at han har trukket seg tilbake, og jeg fryktet at han ville gi opp sannheten. Men jeg følte så sterkt for ham at jeg har skrevet til ham, nært, innstendig, men likevel i kjærlighet idet jeg i Kristi sted ba for ham om å redde sin sjel. Han har måttet få andre til å lese brevene for seg siden han ikke kunne lese engelsk, men han har tatt imot alle disse brevene med glede og har alltid behandlet meg med den største respekt. Jeg føler at jeg kunne falle ned på mine knær og takke Gud for dette gode tegn.

Jeg tøylet meg selv. Enhver nerve har vært anstrengt til det ytterste, men jeg var rolig i Jesu Ånd. Fast og bestemt som om jeg napper en brann ut av ilden, overleverte jeg dette vitnesbyrdet. Jeg er så takknemlig over at Herren åpnet hjertene så de tok imot bebreidelser og advarsler. Da jeg kom tilbake til rommet mitt, var jeg svak som et barn. Jeg visste ikke hvordan de ville ta imot mitt budskap.

Nå forventer jeg at det vil bli en forandring, men Satan vil motarbeide ethvert fremskritt. Så lenge har folket her, som har bekjent seg til sannheten, tuklet med hellige ting og tillatt dem å komme ned på samme plan som dagligdagse ting, at jeg regner med at de det vil kreve alvorlige anstrengelser og mye kamp mot tilbøyeligheter å bringe dem opp der Gud vil ha dem.

Jeg tror at dersom våre brødre kunne innse hvor mye dette koster meg – det svake redskap - å bære fram slike vitnesbyrd, så ville de ikke tro at dette var en oppgave jeg selv hadde valgt.

Klokken to, e. m.: W.C.W ordnet en leiehest for å ta meg ut på en tur - den første gang jeg har hatt en tur i en vogn på fire uker. Vi hadde en meget behagelig tur på to timer. Vi så en merkelig konstruert kirke, en statskirke, omlag tre hundre år gammel. Den meget merkelig konstruert. Den er blitt overrakt kongen av Norge. Like ved var det en gammel bygning med primitivt utseende med pussige eksemplarer av gammelt servise, messing- og tinnbrett, sølvtøy og forskjellige klesdrakter og husgeråd.

Det er skoger, lunder, parker og innsjøer som er eid av byen der folk, både rike og fattige, kunne komme seg ut på landet. Vi så mange, mange folk med matkurver som tydde ut i disse skogene, og hvilken velsignelse dette er for dem! Menn, kvinner og barn reiste i flokker ut av byen for å kose seg i skogen.

W.C.W. og jeg gikk ut to ganger om dagen. Jeg har hatt så vondt i hoften at jeg ikke har kunnet gå meget ute - ikke nok for min helse. Vi gikk et lite stykke ned til kongens slott og kongens hager, som består av mange mål med lønnetrær og alle andre slags trær og grønne plener og blomster. Alle har adgang til disse parkene. Det er satt ut benker til alles hygge. Universitetet ligger i nærheten, og studentene trekker til disse lundene for å lese lekser.

W.C.W og jeg har gått gjennom gravlunden ikke så langt unna. Det er et vidstrakt anlegg og blir holdt ved like. Man leier inn kvinner til å vanne og stelle gravene til en liten sum fra de forskjellige familiene. Gravene er gjort velformede - ovale – med blomster av alle slag plantet på gravene. Det ser ut som en vakker blomsterhage, men gravstenene og minnesmerkene minner deg på at du er i de dødes by. I min forestilling ser jeg fram til tiden når Guds basun skal lyde og alle som er i sine graver, skal høre røst og komme fram, de som har gjort godt til livets oppstandelse, og de som har gjort fordømmelsens oppstandelse.

Å, hvilken scene vi da skal se - noen som kommer fram til evig liv ved den første opstandelse! Over disse skal ikke den annen død ha noen makt. Og så, ved slutten av de tusen år, kommer de ugudelige døde fram. Jeg kan ikke holde ut å tenke på dette. Jeg dveler med glede ved de rettferdiges oppstandelse, de som skal komme fram fra alle jordens kanter, fra fjellhuler, fra underjordiske fangehull, fra huler i jorden, fra de dype vann - ikke en blir oversett. Alle skal høre hans røst. De vil komme fram i triumf og seier. Så skal det ikke mer være noen død, ikke mer synd, ikke mer sorg.

Vi bevitnet en begravelse forrige fredag. Det var en stor bygning på området der seremonien ble holdt, og kisten sto i et lite rom som var forbundet med bygningen. Flere kvinner var der, og den ene etter den andre kom med store buketter i et trau. Disse ble festet til kisten inntil den var fullstendig dekket. Det var to prester fra statskirken der med sine lange svarte kjoler og stive rysjer rundt hals og håndledd.

Kisten ble båret av bærere. Det var ingen vogner. Graven var gjort i stand slik pappas var, med granbar hele veien rundt, og graven var kantet med granbar. Jeg tror dette var en betydningsfull skikkelse. Men vi visste at døden var under alle disse blomsterkransene. Kisten ble senket ned i graven, og man rakte en liten skuffe til presten som forrettet. Han kastet en håndfull jord og kom med noen få bemerkninger, så en til og enda en, og kom med flere bemerkninger til seremonien var over. Så sa han noen avslutningsord og alle kunne gå. Alt var blitt utført på en alvorlig og inntrykksfullmåte.

Vel, jeg må ikke holde på lenger med dette brevet, men sende det til dere uten ytterligere forsinkelser.

Ti over halv åtte, e. m.: Avtalen min var klokken seks. Vi hadde en interessert forsamling. Jeg talte om Kristus som red inn i Jerusalem, og bror Oyen oversatte like så fort som jeg snakket, setning etter setning. Jeg vet at det ble gjort et dypt inntrykk på mange sinn i forsamlingen. Mange tok til tårene. Jeg følte at Guds Ånd rørte dypt ved mitt eget hjerte, og gjennom den punktlighet og alvor bror Oyen oversatte med, tror jeg at han følte Herrens Ånd over seg.

Vel, jeg tror mitt arbeid med offentlige taler her nå er over. Jeg må ennå arbeide med menigheten. Så må jeg forlate dem inntil dommens dag, og jeg venter ikke å se deres ansikter etter at jeg har forlatt dem. Å, hvordan vil vårt møte bli da? Vil de bli i håpets og gledens fylde? Å, måtte Gud gi at det blir slik! Hvis vi kan møte Jesus i fred og bli frelst, frelst for evig, vil vi bli de lykkeligste av alle skapninger. Å, å få komme hjem til sist, der det onde ikke lenger plager og den trette får hvile! Himmelen, vidunderlige himmel! Å, som jeg kommer til å verdsette himmelen! Jeg vet at jeg må våke og holde mine klær uplettet fra verden, ellers vil jeg aldri kunne gå inn i de saliges bolig.

Øst er ikke lenger skilt fra vest enn lysets barn er skilt fra mørkets barn. Vi må våke og be uavlatelig om at vi ikke blir overvunnet av Satans planer. Jeg lenges etter en sterkere tro, en mer inderlig hengivelse.

De sier til meg at bror og søster Hansen er kommet for å besøke meg. Jeg må ta imot dem, selv om jeg er trett.

12. juli: Jeg tror vi hadde et meget utbytterikt besøk av bror og søster Hansen. Herren trekker ham visselig mot lyset. Jeg har båret et likefram vitnesbyrd for ham med både penn og røst, og jeg har skjelvet i mitt innerste angående hvordan han ville motta det. Han fortalte meg gjennom bror Olsen at da han først leste brevene mine som jeg skrev til ham fra Basel, kunne han ikke se noe særlig lys i dem. Da han leste dem for annen gang kunne han se mer. Tredje gang kunne han se enda mer, og han kunne ta imot alt sammen. Men hadde han gitt etter for sin første innskytelse, ville han ha kastet dem til side som noe som satte hans sak i et skjærende lys som ikke var sant. Han har invitert oss til huset sitt på øya, som han bor på om sommeren. Jeg har lovet ham å komme. Jeg ønsker å være nær ham og hjelpe ham alt jeg kan. Kong Oscar har et hus på samme øya som vi skal besøke. Det er mange interessante ting i forbindelse med det som er ønskelig å se. Kongefamilien tilbringer noe av tiden sin der om sommeren.

Noen ganger lurer jeg på om jeg har forlatt hjemmet mitt for bestandig for aldri mer å vende tilbake til det. Jeg kan i sannhet si at all komfort og alle bekvemmeligheter med et hjem ikke tvinger meg til å se den veien, med mindre jeg ser at min oppgave er utført, og at jeg er fri til å forlate Europa. Jeg er ivrig etter å få den bygningen, det huset som ikke er gjort med hender, for evig i himmelen. Jeg lengter etter å være der! "Kom, Herre Jesus”, og kom snart!

Vi fikk brev fra bror Whitney, som nettopp har besøkt Nimes i Frankrike. . . .