- Tilbake

brev nr 18a, 02. juli 1892 - »Kellogg, Bror og Søster [J. H.]«

Ved hvet postavgang har jeg sendt fra ett til to hundre manuskriptsider. Det meste av dette er blitt skrevet enten som nånår jeg er støttet opp i sengen ved hjelp av puter, halvt liggende og halvt sittende. Eller jeg er støttet opp mens jeg sitter i en ubekvem stol.

Jeg har store smerter i hoften og i nedre del av ryggraden når jeg sitter. Hvis det hadde vært slike behagelige stoler i dette landet (Australia) som dere har på sanatoriet, skulle jeg straks ha anskaffet en slik, selv om den skulle ha kostet tretti dollar. ... Det er meget slitsomt for meg å sitte i oppreist stilling og holde hodet oppe. Jeg må hvile det ved å lene meg halvt tilbake mot putene i stolen. Slik er min tilstand akkurat nå.

Men jeg er på ingen måte motløs. Jeg føler at jeg blir holdt oppe hver dag. I de lange, slitsomme nattetimer når det har vært umulig for meg å sove, har jeg brukt mye tid til bønn. Når hver nerve syntes å byle av smerte, og det føltes som om jeg skulle miste forstanden, kom Kristi fred inn i mitt hjerte i en slik grad at jeg ble fylt av takknemlighet og takksigelse. Jeg vet at Jesus elsker meg, og jeg elsker Jesus. Noen netter har jeg sovet tre timer, noen få netter fire timer, og det meste av tiden bare to. I mørket i disse lange australske netter synes likevel alt å være lyst omkring meg, og jeg fryder meg over et herlig samfunn med Gud.

Da jeg til å begynne med kom i denne hjelpeløse tilstand, beklaget jeg dypt at jeg hadde gjort denne lange reisen over havet. Hvorfor var jeg ikke blitt værende i Amerika? Hvorfor var jeg med så store omkostninger kommet til dette landet? Igjen og igjen kunne jeg ha begravet ansiktet i sengetøyet og sluppet tårene løs. Men jeg hengav meg ikke lenger til den luksus å gråte.

Jeg sa til meg selv: Ellen White, hva mener du med dette?
Kom du ikke til Australia fordi du følte det var din plikt å gå dit hvor samfunnet fant at det var best for deg å reise? Har ikke det alltid vært din fremgangsmåte?"
Jeg svarte "Jo."
"Hvorfor føler du deg da nesten forlatt og motløs? Er ikke det noe som fienden gjør?"
Jeg sa: Jeg tørket tårene så hurtig som mulig og sa:
"Det er nok.
Jeg vil ikke lenger se på den mørke siden av saken. Om jeg skal leve eller dø, så lar jeg ham som døde for meg, bevare min sjel"

Jeg trodde da at Herren ville gjøre alle ting vel, og i disse åtte måneder mens jeg var hjelpeløs, har jeg ikke vært motløs eller tvilende. Jeg ser nå på den saken som en del av Guds store plan til beste for hans folk her i dette landet, for dem i Amerika og også for mitt eget gode. Jeg kan ikke forklare hvorfor eller hvordan, men jeg tror det. Og jeg er lykkelig midt i min smerte. Jeg kan stole på min himmelske Far. Jeg vil ikke tvile på hans kjærlighet. Jeg har en beskytter som våker over meg dag og natt. Jeg priser Herren. Hans pris er på mine lepper, for den kommer fra et hjerte som er fullt av takknemlighet. Brev 18 a, 1892.