- Tilbake

manuskrift nr 3, 8. oktober 1885 - »Lydighet mod sabbaten«

Mitt sinn har vært plaget med forholdene i menigheten på dette sted. Da misjonsmarkene i dette land ble åpnet for meg, ble jeg vist mange ting som trengte en annerledes form innen hver eneste gren av misjonen. På dette sted var det behov for å opphøye standardene på mange måter før en frelsende innflytelse kunne gå ut til andre steder. Ettersom sannheten er blitt presentert her, har den tatt personer fra verden og fra menigheten og ført dem sammen i menighetsarbeid, men ikke alle som har bekjent seg til å tro sannheten, er blitt helliget gjennom den.

Det er en sak som har bekymret med meget. Det er måten dere holder sabbat på. Mens noen har presset menneskeinnsatte prøver på folket, har man tatt meget lett på det fjerde buds krav. Guds velsignelse kan ikke hvile over menigheten før det har kommet en reformasjon på dette punktet. De som underviser i Ordet, burde innta et høyere standpunkt angående Herrens krav. De skulle være varsomme så de ikke på noen måte bagatelliserer Guds krav, men at deres eksempel er slik at det villede folk til korrekt synspunkter og praksis. Fordi det fjerde bud er så vidt oversett, må vi være mer alvorlige og bestemt på å holde denne forskriften i Guds hellige lov og å ære den. Det som skal presenteres for verden, er den tredje engels budskap. Her har Gud en prøve for oss, og når vi opp til standarden, skal vi bli et spesielt folk. Sabbaten trekker en skillelinje mellom oss og verden, ikke med bleke, men med skarpe og klare farger. For de som har mottatt lyset om denne sannhet, vil sabbaten bli en prøve. Det er ikke et menneskes krav, men Guds prøve. Det er den som vil skille mellom de som vil tjene Gud og de som ikke vil tjene ham. Og det er på dette punktet den siste store kampen vil stå mellom sannhet og løgn. Alle som bekjenner seg til å holde Guds lov, skulle stå samlet i helligholdelsen av hans hellige sabbat.

Blant folk flest i disse landene har ikke sabbaten stått på det opphøyde stedet Gud har satt den. Verden er det redskapet som sikter menigheten og prøver ektheten til dens medlemmer. Verden gir tilskyndelser som, hvis de blir godtatt, plasserer den troende der hans liv ikke er i harmoni med hans bekjennelse. Noen av våre brødre som er engasjert i forretninger, har ikke holdt sabbaten ifølge budet. Noen har drevet i partnerskap med vantro, og innflytelsen fra disse medarbeiderne som bryter sabbaten har hatt sin virkning på dem. Noen har blitt så forblindet at de ikke skjelner farene ved slike forbindelser. Men disse blir bare større fordi man ikke er seg dem bevisst. Mens en partner bekjenner seg til å holde sabbaten, fortsetter den andre sammen med de ansatte firmaets forretninger. Selv om sabbatsholderen ikke er opptatt med arbeider i det ytre, kan han likevel ikke holde tankene fra forretningssakene. Han kan bli dratt inn i arbeid med oppgjør av konti, motta eller betale ut penger, eller han bryter budet ved å dele fortjenesten fra arbeidet på sabbaten. Mens han bekjenner seg til å holde sabbaten, holder han den likevel ikke. Herren ser på ham som en lovovertreder. Han vil ikke ta imot deres gaver og offer som ignorerer hans krav på denne måten.

Selv i forretningsforhold kan vi ikke knytte oss sammen med de som ikke er lojale mot Gud uten å trekke inn prinsipper. Generalen den verdslige tjener for, er i dødelig opposisjon til livets fyrste. Satan virker gjennom sine agenter for å fange inn Kristi etterfølgere. Den kristnes prinsipper er forskjellig fra den ugudeliges. Det som den ene parten føler at samvittigheten forbyr, det tillater den andre. Og dette gjelder ikke bare religiøse ting, men også i forretningstransaksjoner. En handler ut fra selviske motiver, uten hensyn til Guds lov eller deres tro som er forbundet med ham, og hvis den andre i oppriktighet elsker Gud og sannheten, så må man enten ofre prinsippene eller få hyppige og besværlige motsetninger. En mann som ikke har daglige erfaringer med Guds saker, vil meget sannsynlig velge en lett og minnelig kurs, men en som har en sann oppfatning av åndelige ting og betrakter sjelens frelse av aller største betydning, vil ha en kontinuerlig kamp for å vokte seg mot å gi etter for innflytelsen fra disse ugudelige medarbeiderne, og han vil til stadighet være bekymret over denne konflikten. Han står overfor store vanskeligheter. Å ofre det minste grann av prinsippene i sin tro vil plassere ham på fiendens grunn. På den måten skiller han seg selv fra Gud, og han svikter den åndelige vekst som er hans forrett.

Forløsningen ble tilveiebragt for oss til en uendelig pris, og vi burde alltid ha dens realiteter og storhet for øye. Mennesket har en stadig pågående kamp mot sitt eget hjerte, mot verden, kjødet og mot djevelen, som hele tiden søker å legge seg mellom det og Gud. Den eneste sikre kurs for Kristi etterfølgere er å gi akt på den inspirerte befaling: "Trekk ikke i ulikt åk med vantro; for hva samkvem har rettferdighet med urett? Eller hva fellesskap har lys med mørke?" "Kom ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent, så vil jeg ta imot dere."

Noen av folket har sendt deres barn til skolen på sabbaten. Og noen har prøvd å rettferdiggjøre sin kurs ved å sitere Kristi ord: "Det er lov å gjøre godt på sabbaten." Men den samme argumenteringen vil også bevise at mennesket kan arbeide på sabbaten fordi de må tjene til brød for sine barn. Det blir til slutt ingen begrensninger, ingen grenselinje som kan vise dem hva de kan gjøre og ikke kan gjøre. Hadde disse kjære brødre vært i besittelse av større åndelighet, hadde de innsett Guds lovs bindende krav, ville de kjent sin plikt og ikke behøvd å vandre rundt i mørket. De kan ikke nyte Guds anerkjennelse samtidig med at de plasserer sine barn der det er umulig for dem å adlyde det fjerde bud. De skulle arbeide hardt for å komme til en ordning med myndighetene slik at barna kan fritas fra å være på skolen på den syvende dag. Dersom dette ikke lykkes, er deres plikt klar - å lyde Guds påbud uansett pris. Når det er mulig, bør vårt folk opprette sine egne

skoler. Dersom en rettsbetjent skulle komme til deres dør og tvinge deres barn til å gå på skolen etter at de klart har gitt uttrykk for sin tro, må de trofast instruere barna og så snart som mulig flytte til et sted med andre lover hvor de kan ha frihet til å holde Guds bud.

Likevel vil noen mase om at Herren ikke er så spesifikk i sine krav som vi vil ha dem til å tro. De bekjenner seg til å holde sabbaten, men for at deres forretninger skal gå fremover, må man se etter enkelte ting på den syvende dag. Dersom de skulle holde sabbaten så strengt, ville de tape meget. De hevder at en fravikelse fra budets nøyaktige bokstaver tilgivelig for dem. Andre taler inntrengende om vanskelighetene ved å gi deres barn en utdannelse hvis de ikke sender dem på skolen på sabbaten, og farene ved å komme på kant med landets lover. Men det er nettopp her prøven kommer, hvorvidt vi vil ære Guds påbud fremfor menneskenes. Det er her vi skal bevise vår lojalitet. Gud konsulterer ikke vår bekvemmelighet vedrørende sine bud. Han venter at vi skal adlyde dem og lære dem videre til våre barn som Abraham gjorde. Abraham befalte sine barn og sin husholdning etter seg å holde seg på Herrens veier. Dette var grunnen til at det ble uttalt så store velsignelser over ham og hans etterkommere.

Da den ødeleggende engel skulle til å dra gjennom Egyptens land for å slå i hjel el alt det førstefødte både mennesker og dyr, ble israelittene beordret til å ta sine barn inn huset sammen med dem, og å stryke blod på dørkarmen. Ingen skulle gå ut av huset, for alle som ble funnet sammen med egypterne, ville bli ødelagt sammen med dem. Denne leksen skulle vi ta til oss. Nok en gang passerer den ødeleggende engel gjennom landet. Det skal settes et merke på Guds folk, og det merket er helligholdelsen av hans sabbat. Vi kan ikke følge vår egen vilje eller dømmekraft og smigre oss selv med at Gud vil gå med på våre vilkår. Tenk hvis en israelitt hadde forsømt å male blodets tegn på sin dør, og sagt Guds engler var i stand til å skjelne mellom hebreere og egyptere. Ville de himmelske skiltvakter da ha stått vakt ved denne bolig? Det som for dere kan virke uvesentlig, kan være av største betydning i Guds spesielle plan om å bevare deres liv eller sjels frelse. Gud prøver vår tro ved å gi oss en rolle å spille i forbindelse med hans mellomkomst på vegne av oss. Løftene vil bli oppfylt på de som godtar betingelsene for hans løfter. Men alle som våger å avvike fra hans instruksjoner og følger den vei de selv har valgt, vil gå til grunne sammen med de ugudelige når hans dom skal hjemsøke jorden.

Dersom foreldre tillater sine barn å få en utdannelse sammen med verden og gjør sabbaten til en vanlig dag, da kan ikke Guds segl bli satt på dem. De vil bli ødelagt sammen med verden. Og vil ikke deres blod komme over foreldrene? Vi må trofast lære våre barn om Guds bud. Vi skulle bringe dem til underkasteise under foreldreautoriteten og så i tro overlate dem til Gud. Han vil arbeide sammen med våre bestrebelser, det har han lovet. Når den oversvømmende hjemsøkelsen vil fare over landet, kan de sammen med oss bli skjult i Herrens telt.

Herren lot sitt folk Israel gjennomgå trelldom i Egypt fordi de ikke vandret på hans veier, men vanæret ham med sine kontinuerlige overtredelser. Her, underkastet undertrykkelse og hårdt slaveri, kunne de ikke holde Guds sabbat. Og gjennom deres langvarige blanding med en nasjon av avgudsdyrkere ble deres tro uklar og fordervet. Samkvem med ugudelige og vantro vil ha den samme innflytelsen på de som tror den nærværende sannhet, med mindre de alltid har Herren for øye slik at hans Ånd kan være deres skjold.

Da israelittene ropte til Gud i deres fortvilelse, hørte han dem og utfridde dem gjennom Moses. Farao så Guds Ånds mektige virke, han så mirakler som Gud utførte gjennom sin tjener. Men han nektet å adlyde Guds påbud. Den opprørske kongen hadde stolt spurt: "Hvem er Herren, at jeg skulle lyde hans røst og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren. Heller ikke vil jeg la Israel fare." Og som Guds dom falt hardere og hardere over ham, fortsatte han med en hardnakket motstand. Ved å fornekte lyset fra himmelen ble han hard og uimottakelig. Guds forsyn åpenbarte sin makt, og disse manifestasjoner var midler til å forherde Faraos hjerte mot større lys uten at han var klar over det. De som setter sine egne ideer over Guds klart uttrykte vilje, sier som Farao: "Hvem er Herren, at jeg skulle lyde hans røst?" Enhver fornektelse av lys forherder hjertet og formørker forstanden. Slik finner menneskene det vanskeligere og vanskeligere å skjelne mellom rett og galt, og de blir modigere til å stå imot Guds vilje.

Herren førte Israel ut av Egypt for at de skulle kunne holde hans sabbat, og han ga dem spesiell veiledning i hvordan de skulle holde den. Veiledningen som ble gitt til Moses, ble nedtegnet til nytte for alle som skulle bo på jorden til tidenes ende. Gud har talt! La oss lytte til hans ord og adlyde dem. Da mannaen ble gitt, ble folket prøvet i forhold til Guds lov. Da sa Herren til Israels barn gjennom Moses: "Se, jeg villa det regne ned brød fra himmelen til dere, og folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger; således vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke. . . . På den sjette dag sanket de dobbelt så meget brød, to omer for hver; og alle menighetens høvdinger kom og meldte det til Moses. Da sa han til dem: Det er det Herren har sagt. I morgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren; bak nå det dere vil bake, og kok det dere vil koke, men alt som blir til overs, skal dere legge til side og gjemme til i morgen." Til tross for Herrens uttrykkelige instrukser gikk noen ut for å sanke manna på den syvende dag. Men de fant ingen ting, og Herren sa til Moses: "Hvor lenge vil dere være gjenstridige og ikke holde mine bud og lover?"

For at det ikke skulle være noen tvil om saken, steg Faderen og Sønnen ned på Sinai. Der ble forskriftene i hans lov talt i en fryktelig storslagenhet i hele Israels påhør.

Det fjerde bud er tydelig. Vi skal ikke gjøre vårt eget arbeid på sabbaten. Gud har gitt mennesket seks dager det kan arbeide, men han har reservert den syvende for seg selv, og han har uttalt en velsignelse over dem som holder den hellig. All nødvendig forberedelse :or sabbaten skal gjøres på den sjette dagen. "Bak nå det dere vil bake, og kok det dere vil koke." "I morgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren." Alle innkjøp og all matlaging skulle gjøres på fredag. Ta bad, puss skoene og gjør klærne ferdige. Den syke krever stell på sabbaten, og hva som enn måtte være nødvendig for deres velbefinnende, er en barmhjertighetsgjerning, ikke brudd på budet. Gud ønsker ikke at helsen skal ofres, enn ikke på sabbaten. Men ikke noe av vårt eget arbeid skulle tillates å legge beslag på hellig tid.

Søndagen er vanligvis blitt gjort til en dag med gilder og hvor man søker fornøyelser, men Herren vil at hans folk skal gi verden et høyere, helligere eksempel. På sabbaten skulle det være en hellig hengivelse av familien til Gud. Budet innbefatter alle innen våre porter. Alle beboere i vårt hus skal legge til side deres verdslige gjøremål og anvende de hellige timer til tilbedelse. La alle forene seg i å ære Gud på denne hans hellige dag.

Gud kaller sine misjonsarbeidere til å heve standarden og vise deres aktelse for hans lov gjennom å ære sabbaten. Kristiania er et viktig sted på våre misjonsmarker. Det er et stort senter for vårt arbeid for de skandinaviske folk. Fra dette sted blir publikasjonene sendt ut, og arbeiderne reiser ut for å forkynne Guds bud. Det er av den største betydning at denne menigheten utøver den rette innflytelse, både gjennom forskrifter og eksempel. Standarden må ikke settes så lavt at de som antar sannheten, kommer til å overtre Guds bud mens de bekjenner seg til å holde dem. Det ville være bedre, meget bedre, å la dem være i mørket til de kunne motta sannheten i dens renhet.

Det er de som betrakter dette folk for å se den innflytelse sannheten gjør på dem. Verdens barn er klokere i sin utvikling enn lysets barn. Når det fjerde buds krav blir lagt foran dem, ser de etter hvordan det blir respektert av dem som bekjenner seg til å holde det. De studerer livet og karakteren til dem som forsvarer det for å se hvorvidt disse er i harmoni med deres trosbekjennelse. På grunnlag av den oppfatning som da dannes blir mange influert til enten å ta imot eller forkaste sannheten. Hvis dette folk vil tilpasse sine liv til den bibelske standard, vil de virkelig bli et lys i verden, en by som ligger på et fjell.

Men de som har bestemt seg for å lage sin egen norm og legge sine egne kriterier, vil innta en holdning som leder dem som ikke er informert, på villspor. Mens de bekjenner seg til å elske sannheten, avslører noen verdslighet i sin tro og erfaring. Det er et drag av vantro som løper gjennom deres erfaring fordi de ikke holder seg nær til Jesus, verdens lys. Kristi kors er bare delvis blitt lagt på dem. De har ikke foretatt en full overgivelse av sin vilje og vei til Gud. De elsker ikke selvfornektelse og er uvillige til å rette seg etter hans krav i enhver henseende. De vet bare lite om inderlig kjærlighet eller sann takknemmelighet til Gud, og de er fornøyd med det de har oppnådd, skjønt de har liten kunnskap om Skriftene.

Fra starten har noen i Kristiania kjøpslått med at de vil nå så langt i sin tro, men ikke lenger. De har bestemt seg for å holde seg til menigheten og verden. Med mindre disse blir omvendt, vil de bli feid ut i verden. For noen har forretningene kommet først. Det har vært en mental tilbakeholdenhet hos dem, og når disse har kommet i konflikt med sannheten, volder det mer sorg å oppgi sine avguder enn å beholde et ondt hjerte. Samvittigheten er på sannhetens side, men deres hjerte er med verden, og Satan arbeider raskt med slike når prøven kommer.

Alle som våger å velge sin egen vei i henhold til Guds bud, befinner seg på farlig grunn. Når Herren kommer nærmere til dem med oppskakende sannheter og advarsler og sier: "Du er mannen" og ber dem inntrengende om å skille seg fra verden, da tar Satan ordene rett ut av deres hjerte og sinn. De ser ikke noen virkelig styrke i dem. Deres følelser gjør opprør mot Gud. I sine hjerter, om ikke med leppene, sier de som Farao: "Hvem er Herren at jeg skulle adlyde hans røst?" Mange vil til slutt bli bedratt fordi de føler seg gode nok i seg selv. Måtte Gud ha medlidenhet med de hvis innflytelse har vært med til å forårsake denne slumringen som likner døden.

Mange hevder at det er konsekvent å følge en kurs som vil spare dem for tap eller ubehageligheter og hvormed de kan unngå å bli latterliggjort. Slik kunne også Noa ha resonnert da han bygde den kjempestore båten på det tørre land. Slik kunne Israels barn ha resonnert da Gud ga dem særlig veiledning om hva de skulle gjøre. Alle som vil gå gjennom den trange port og vandre på den smale sti som er lagt for Herrens forløste, vil finne hindringer som har til hensikt å hemme deres fremgang. Brødre, hvis dere vandrer mot himmelen, da vil verden gni seg hardt mot dere. For hvert skritt vil du måtte vokte din vei for Satan og hans onde engler og for alle som overtrer Guds lov. Jordiske myndigheter vil legge seg imellom. Dere vil møte motgang, åndelige slag, hard tale, latterliggjøring, forfølgelse. Mennesker vil kreve at dere retter dere etter lover og skikker som vil forårsake at dere blir ulydige mot Gud. Det er her Guds barn finner korset på livets vei. Men hvis det fjerde buds sabbat er hellig, dersom det virkelig er et tegn mellom Gud og hans folk slik det fremkommer i den tredje engels budskap, da må vi være varsomme i hvert ord og hver handling slik at vi kan vise Gud ære. Dersom Guds kraver bindende, må dere adlyde dem alle. Ellers vil dere til sist bli funnet sammen med de opprørske. Den sterke kraften i den nedadgående strømmen vil feie benene under dere, med mindre dere er forent med Kristus som lavet til fjellet.

Gud kaller sitt folk til å komme ut fra verden og skille seg fra den. "For hva samkvem har rettferdighet med urett? Eller hva fellesskap har lys med mørke? Eller hva del har den troende med den vantro? og hvilken overenskomst har Guds tempel med avguder? For dere er templer for den levende Gud. Som Gud har sagt: J eg vil bo i dem, vandre med dem, og jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. Kom derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent, så vil jeg ta imot dere og vil være en Far for dere, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren den Allmektige." "Dere elskede, idet vi har disse løftene, la oss rense oss selv fra all urenhet i kjød og ånd til fullkommen hellighet i gudsfrykt."

La ingen fortsette i overtredelse samtidig som de smigrer seg selv med at deres egen vei er like bra som Guds vei. Det var dette Satan antydet for Eva i Eden. Ved hjelp av dette middel forårsaket han menneskets fall, og fremdeles benytter han ivrig det samme bedrag. Det er mange, mange i menighetene som bedrar sine egne sjeler. De når opp til den standard de selv har satt. De tror at religion består av å gå til kirken og høre prekener og å ha en god, glad følelse. Dersom deres følelser røres og det felles et par tårer, er det for dem et positivt bevis på at de er kristne. Det er på disse følelsene og en generell tro på at Jesus er verdens frelser, de baserer sitt frelsende håp. De fatter ikke at dersom de skal nå himmelen, må det være gjennom daglig selvfornektelse og kamp. Mange, hvis navn står i kirkebøkene, vet ikke mer om praktisk gudfryktighet enn den største synder. Denne godværskristendommen vil ikke holde i de tider som vi haster mot. Under den glohete sols prøvelser vil alle slike visne bort. Fristelsens prøvelser vil åpenbare om vi er Guds sanne sønner og døtre. "På deres frukter skal dere kjenne dem." Alle prøvelser her vil ikke være så strenge som den endelige dom. Det er ikke det beste å møte Herren uforberedt og da finne ut at all vår overfladiske godhet ikke teller noe for ham.

Vi står på terskelen til store og alvorlige begivenheter. Profetiene oppfylles raskt. Et nytt liv kommer ned fra det høye og tar bolig i Guds folk. Noen sjeler vil være nødt til å gjøre en rask fremgang, ellers vil de bli latt etter i mørket. Dommen nærmer seg raskt. Guds ord irettesetter, advarer og bønnfalle mennesker om å nå opp til Bibelens norm. Men Satan har anrettet tingenes tilstand i våre menigheter på en slik måte at det vil være meget vanskelig å vekke dem, bringe dem til sans og samling, så de ser sitt gudgitte ansvar. Dersom de vil bekjenne sine synder med en sann hjertens anger, kan de gjennom å våke og be komme løs fra erobreren. Men de må se lenger enn til jordisk vinning, bort fra ordiske fordeler, hen til det store bortenfor. De må ikke betenke noe offer for Kristi skyld som har betalt straffen for deres lovbrudd.

Vi lever nå i en alvorlig tidsperiode, motbildet på den store forsoningsdag. I bildet tok folket på den store forsoningsdag fram sine synder og angret dem. Det var en tid for ydmykelse og sorg i sjelen. Med største omhyggelighet ble det sørget for at hver del av tjenesten skulle foregå med den største ærbødighet for at ikke Herrens vrede skulle vise seg. Av ypperstepresten ble det krevet at han gjorde de mest omhyggelige og alvorlige forberedelser, og han måtte vokte seg selv med den største flid mot all urenhet. Hvor meget mer skulle ikke de som betjener de hellige ting, være hellige mens motbildet på den store forsoningsdag pågår i himmelen. "Vær rene så dere kan bære Herrens kar sa Kristus. "Jeg helliger meg for at de også kan bli helliget." De som blir sendt til folke Kristi sted, skulle være Guds menn, rene i liv, rene i tale, eksempler for flokken. De har e alvorlig verk liggende foran seg med å "advare hvert menneske og lære hvert menn es. med all visdom, for at vi kan fremstille enhver fullkommen i Kristus". "Dette gjør og. jeg, idet jeg streber i overensstemmelse med hans gjerning, som virker mektig i meg.

afsn nr:1Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:2Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:3Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:4Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:5Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:6Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:7Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:8Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:9Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:10Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:11Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:12Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:13Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:14Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:15Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:16Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:17Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:18Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:19Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:20Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:21Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:22Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:23Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:24Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:25Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114
afsn nr:26Skandinaviske adventismens begynnelse&vekst 3:114