- Tilbake

manuskrift nr 7a, 11. juli 1896 - »Kristi sjelekvaler over Jerusalem«

Talen ble innledet med åpningstekst fra Luk 19,41-43.
Disse ordene ble uttalt ved en spesiell anledning. Vi leser også Matt 21,5-9. Her ble det en scene som de som var vitne til den aldri ville glemme. De ville aldri miste det inntrykket som ble gitt Dette var en spesiell anledning, og mengden hadde strømmet ut fra Jerusalem for å slutte seg til flokken for å oppfylle profetien. Men de visste ikke at de oppfylte profetien fra Esaias. I mengden var disse som hadde følt Jesu helbredende kraft. Det var de som hadde vært vanføre og blitt helbredet, det var de som hadde fått sine øyne åpnet ved Jesu kraft, det var de spedalske som hadde blitt renset fra sin urenhet og som bredte sine kjortler ut på veien og det var de som var blitt oppreist fra de døde "Hosianna, Herren."

Lukas 19,37. Her var det et generelt triumfrop i betraktning av det mektige verk Jesus hadde utført for dem. Mens de sto på bakkekammen på Oljeberget, lå Jerusalem foran dem i all sin prakt, og dette syntes å gi dem en ny begeistring i deres bifallsrop og lovprisning. De så på Kristus for å se hva slags virkning dette hadde på ham, og se, han var i en tåre våt sjelekval. De samme palmegrener som var blitt strødd ut på veien, ble nå vætet av hans tårer av medlidenhet Hvorfor dette uttrykket av smerte og sorg midt i jubelen.

Kristus så foran seg det mengden rundt ham ikke kunne se. Det var en nasjon som var blitt velsignet og tilgodesett med enhver fordel som Gud kunne gi dem, og de hadde forkastet ham. De ventet på Guds sønns død, og når 1erusalem var nådd til det punktet, var det den absolutte forkastelsen av ham som alene kunne gi den fred og håp og hvile. Han var den eneste som kunne bryte åket på deres skuldrer. Han var den eneste som kunne gi den triumf og seier. Og de hadde satt hans velsignelser til side fordi Jesu renhet ble for mye for dem, og deres egen synd og urenhet knuget dem.

Kristus så Jerusalems ødeleggelse. Han kjente fremtiden. Han hørte fottrinnene fra den mektige hæren som skulle omringe den, og det var den jødiske nasjons ødeleggelse elendighet og skuffelse som frembrakte smerte og tårer ved denne anledning. Med halvkvalt stemme utbryter han: "Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne." [Luk. 19,42.] Hvordan kunne det være at Jerusalem ikke visste? Hadde ikke Guds mektige profet gått i dens gater og gitt dem advarsler og bønnfallelser gjennom tre og et halvt år? Hvorfor hadde de ikke tatt imot budskapet som ble sendt til dem fra himmelen? Han som helbredet de syke i deres byer og landsbyer inntil det ikke lenger var noen nattevåking over de syke og hjemsøkte, men hjem fylt av takk og pris i stedet. Og likevel, til tross for de mektige gjerninger han hadde gjort for de som led og var syke - ja, endog oppreist døde - så ble deres hjerter satt opp mot Frelseren. Kan vi forklare denne hjerteråhet og hardhet? Hvem kan forstå menneskehjertets fordervelse?

Det var ikke noen feil i det budskapet som kom fra himmelen og betydde så meget for dem. Likevel ble dette budskapet avvist og forkastet. Kristus stopper oppe på bakkekammen på Oljeberget, solen i vest er ved å gå ned bak Jerusalem, og når den solen som forgylte dens tårn gikk ned, var Jerusalems dag omme. Jesus, som kjenner enden fra begynnelsen, visste hva som lå foran ham. Like ved Oljebergets fot lå Kedron, og Golgata lå også innen synsvidde. Han visste at korset ville bli satt opp på Golgata, og at han ville bli utstrakt på det. Var det dette som tvang fram tårer i øynene på Guds sønn? Var det dette som fikk hans kropp til å riste som et tre i storm? Det var ikke tanken på hans egen smerte, hans lidelse, hans ydmykelse og skam som fremkalte disse tårene, men det var å måtte gi opp det folket som Gud hadde gjort så meget for. Og alt etter det lys som hadde skint på deres vei og som de hadde vendt seg bort fra, ville deres straff bli på grunn av denne forkastelse. Hvorfor? Å oppgi en sjel slik at han omkommer er en fryktelig ting! En sjel er mer verd for Gud enn all verdens rikdom. Og her var det en hel nasjon som måtte overgis til å bli ødelagt - en nasjon som hadde gått ut over sin nådetid da de korsfestet Guds sønn.

Hele verdens ødeleggelse blir symbolisert i Jerusalems ødeleggelse. Om Jerusalem sa Kristus med gråtkvalt stemme: "Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred!” Her ble det en pause. Han nølte før han uttalte den ugjenkallelige setningen: "Men nå er det skjult for dine øyne." Dette blir også talt til hvert eneste hjerte i verden som vender seg bort fra lyset og sannheten. Enhver som vender seg bort fra Guds nåde og velsignelser som fritt blir tilbudt ham - han er den Gud taler til.

Den siste setningen kommer fra hans bleke, skjelvende lepper: "Men nå er det skjult for dine øyne." Han hadde gjort det han kunne for folket, men de ville ikke komme til ham for å få liv. Vi betrakter med sorg en mor som gråter ved sengen til sitt døende barn. Men her var det en sorg hundre fold større enn den en mor har for sitt barn. "Hvordan skal jeg kunne gi deg opp, Jerusalem," er Frelserens språk. Et sted utbryter han: "Jerusalem, Jerusalem ... hvor ofte jeg ville samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger, men dere ville ikke." [Matt 23,37.] For en kjærlig omsorg han hadde hatt for dem! Kristus kom til vår verden i et menneskes skikkelse, og han ville ha omsluttet den med sin menneskelige arm mens han med sin guddommelige arm hadde forbundet dem med Gud i himmelen. Apostelen utbryter: "Hvem har forhekset dere så dere ikke adlyder sannheten?" [Gal 3,1.] Han spør deg i dag: Hva er det som har kommet over deg slik at du ikke vil komme til Gud og i full oppriktighet ta imot din Frelser? Det er i sannhet en lammende makt som har kommet over de mange sjeler som har hatt en kunnskap om sannheten, men som ikke forstår Guds store kjærlighet.

I Matt 21,12 leser vi at han "gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han”. Etter at Frelseren kom ned fra Oljeberget, gikk han inn i templet. Der var tempelgården fylt med all slags skrot. Det var bur til duene, inngjerding for lammene og det var okser og alt dette. Og det var krangelen mellom prestene og pengevekslerne og en alminnelig forvirring på stedet.

Kristus står på tempelets trapp. Hans øyne ser ut over mengden, og hans guddommelighet skinner gjennom hans menneskelighet der han betrakter scenen. Det falt en forferdelig stillhet over alle som var bemerkelsesverdig. Enhvers blikk var festet på Jesus. Han tok opp en liten pisk, løftet den og sa: "Ta dette bort herfra!" [Joh 2,16.] "Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus. Men dere gjør det til en røverhule." [Matt 21,13.] Glimtet av guddommelighet gjennom det menneskelige sendte frykt gjennom hver eneste sjel, og de flyktet fra templet som om de hadde en gruppe bevæpnede soldater i hælene.

Som de gikk av sted, møtte de en stor gruppe som kom til templet med sine syke, og de sa til dem: "Gå tilbake, gå tilbake. Han har drevet oss alle ut av templet." Men gikk de tilbake? Nei, de hadde kommet lange veier med sine syke og døende for at Jesus skulle helbrede dem. Skulle de gi opp nå? De følte at noen av deres kjære ikke en gang kunne leve til de rakk fram til templet, og de presset seg fram til det stedet Jesus var. Med hvilken kjærlighet tar han imot hver og en av dem? Vers 14 i Matt 21: "Og det kom blinde og halte til ham i templet, og han helbredet dem."

Etter at prestene så at det ikke var noen etter dem, kunne de ikke forstå ved hvilken kraft de var blitt drevet ut fra templet, og de sa: "La oss gå tilbake og angripe ham og spørre ved hvilken kraft og autoritet han gjør disse ting." Vers 15, 16. Her var det små barn som var blitt helbredet fra sine sykdommer. Jesus hadde bøyd seg over de lidende og berørt dem med sin finger og helbredet dem. Mengden som hadde ropt: "Hosianna", hadde blitt så skremt at deres stemmer var forstummet, og de små barna plukket opp palmegrenene som de hadde lagt i veien. Nå gikk de gjennom templet og ropte: "Hosianna, hosianna”, noe lederne ikke våget. Slik ble profetien oppfylt.

Mark 11,12-13: Det var en fikenplantasje på veien der Kristus gikk. I denne var det et tre som allerede hadde fått grønne blader. De andre trærne hadde ennå ikke fått sine blader, men der sto ett tre med sine krevende blader og lot som om det var frukt på det. Men Mesteren kom, og idet han lette fra de øverste til de nederste grenene, fant han ikke annet enn blader. Det var meddelt ham at tiden for fikener ennå ikke var kommet. I California kommer alltid trærne med fikener før bladene kommer til syne, så her hadde Kristus grunn til å tro at det var frukt på treet, men han fant ikke noe. Han sier: "Aldri i evighet skal det mer vokse frukt på deg." [Matt 21,19.] På tilbakeveien la disiplene merke til at treet hadde visnet helt ned til røttene.

Her har vi et symbol på den jødiske nasjon. Her hadde Kristus iført dem sannheten for at de skulle la den skinne ut til andre. For disiplene var denne leksen viktig i en tid da de skulle få trosprøver. Det var andre fikentrær som hadde like mye grunn til å få blader, men de gjorde ikke noe krav på å bære frukt. Vi ønsker at dere skal anvende denne leksen på dere selv. Her var det en nasjon som bekjente seg til å være foran enhver annen nasjon, men det ble ikke funnet noe frukt på dem. Uansett hva din bekjennelse, fortrinn eller privilegier måtte være, vil du ha en større forpliktelse for det lys du har med mindre du lever opp til og praktiserer det lys Gud har gitt deg. Hvis din religion er blomstrende som dette treet og du ikke bærer frukt, da er din religion forgjeves. Vi ønsker å granske oss selv og se om vi er i troen.

Jerusalems synd besto i å ikke lytte til de advarsler som ble gitt dem. Og Guds ord hadde klart konstatert at om de ikke ville vandre i hans bud og forskrifter, ville ikke hans velsignelse hvile over dem. Og mens de hevdet å holde Guds lov, forteller Guds ord dem at de ikke holdt den, men brøt den. Her ønsker vi å spørre hvor mange som har latt sin sjelstempel bli vanhelliget av verdslige ting og presset ut Guds sønn? Her var det en nasjon som sto fram og gjorde krav på de høyeste privilegier noen nasjon på jordens overflate hadde. Profetien hadde fortalt dem at Jesus skulle komme, og hvorfor kunne de ikke ha lest Skriften hvordan dette komme skulle arte seg? Fordi deres hjerter hadde opphøyd seg.

Akkurat slik er det i den kristne verden i dag. De anerkjenner en Kristus i herlighet, en korsfestet Kristus, som deres Frelser. Men om Kristus skulle komme til vår verden i dag som han kom inn i Jerusalem, hvem ville ta imot ham? Jødene trodde Jesus ville komme som en mektig fyrste og hersker på en guddommelig trone, men de leste ikke profetien rett. Derfor ville de ikke ta imot ham. Han var en sorgens mann, vel kjent med sykdom. ”Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." [Es 53,5.]Han kom hit for å frelse enhver som vil komme til ham for å bli frelst. Hans lange menneskelige arm rakk helt ned j den dypeste kval og menneskelige elendighet. Mens han løfter mennesket opp og foredler det, tar han fatt i guddommelig kraft, og slik forener han mennesket med den uendelige Gud. Alle de velsignelser han kom for å bringe til menneskeheten, avviste de. Men hvor mange avviser Kristus i dag? Velsignelsens bølger slår mot deres hjerte, men de driver dem tilbake.

Men hør Kristi klagerop: "Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne." [Luk 19,42.] Det er ingen ting han krever av deg hvor han ikke viser vei. Og her har han fortalt oss om Jerusalems skjebne, vers 43 [Matt 21]: "Derfor sier jeg dere: Guds rike skal tas fra dere og gis til et folk som bærer dets frukter." Her skulle dommen komme fordi de ikke kjente sin besøkelsestid. Under Jerusalems ødeleggelse var det ikke en kristen som omkom fordi de hadde gitt akt på Kristi veiledning: "Men når dere ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, . . . da må de som er i Judea, fly til fjells." [Luk 21,20-21.]

Gud hadde beredt et tilfluktssted for dem, og 40 år senere ble denne profetien oppfylt. Det var templet som ble ødelagt, og skjønt Titus etter beste evne forsøkte å skåne det praktfulle, kostelige templet, var han ikke i stand til det. En høyere fullmakt var gått ut: ”Det skal ikke levnes sten på sten som ikke skal brytes ned." [Mark 13,2.] Og her var de som hadde tatt Guds Sønn og korsfestet ham. Hvem var det som hadde spilt hovedrollen? Det var hans egne landsmenn. Og det var de som ropte: "La hans blod komme over oss og våre barn." [Matt 27,25.] Og det var disse som hadde korsfestet han på Golgata hvor korsene sto tett som en skog. Og vi ser at profetien forteller oss alt om disse ting. Hvorfor ransaker vi ikke Skriften selv? Vi har ingen rett til å lukke våre bibler og la andre ransake for oss.

Vi kan gjøre store krav på åndelighet og gudfryktighet slik den jødiske nasjon gjorde, men det er fruktene Kristus søker. Vil han finne deg bare med blader? Vi ønsker sannheten og ønsker å praktisere den. Vi ønsker å være på Herren side, ikke på deres side som forfølger ham. Vi skal åpenbare Kristus i hans ydmykelse. Vi skal åpenbare ham i hans ydmykhet og beskjedenhet i hjertet. Og når vi innser at enhver velsignelse vi nyter kommer gjennom Jesus Kristus, hvorfor søker vi ikke å ære ham? Hvorfor åpner vi ikke våre hjerter slik at Guds Sønn kan ta bolig der? "Se," sier han. "Jeg står for døren og banker. Om noen ... åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham." [Åp 3,20.]

Det er mange av dere som ser ut som om dere er i sjelekvaler for å motta Guds Ånd, men dere er ikke i en slik stilling at dere kan motta den. Hvorfor ikke ta imot den på hans måte? Hvorfor ikke kaste ut vrakrestene fra hjertet? Hvorfor ikke la selvet dø? Når dere kommer i den stilling at dere vil ha sannheten, koste hva det koste vil, da vil dere sette pris på sannheten. Men formvesen er like forkastelig i dag som det var i de dager Kristus ble korsfestet. Er dere i harmoni med Jesus? Holder dere Guds lov? Vår dyre Frelser har gjort et uendelig offer for enhver av oss. Han ønsker å kle dere i sin rettferdighets kledning.