- Tilbake

manuskrift nr 26, 15. juli 1886 - »Om å tale ondt«

Åpningstekst: Sal 15, hele salmen.
Vi vet alle hvilken skade en uregjerlig tunge kan anrette om den får lov å løpe som den vil. De som har blitt brakt sammen i menighetsarbeid, har bundet seg selv til å holde ond tale unna deres rekker gjennom deres handling ved å slutte seg til menigheten. Det er plikten til de i ansvarlige stillinger innen menigheten å være nøye oppmerksom på denne saken og se til at orden og harmoni blir bevart i menigheten. Ut fra det lys Gud har gitt meg om menigheten her i Kristiania, har dette arbeidet i stor grad blitt oversett. På grunn av dette har fienden kunnet virke gjennom ustyrlige elementer og derigjennom svekket menigheten.

Da jeg var her i fjor, bar jeg fram et vitnesbyrd om dette gjennom mine tolker. På den tiden var forholdene i menigheten i en demoralisert tilstand. Og de som hadde ansvarlige stillinger, syntes ikke å forstå hvilken skade disse ugagnskråkene gjorde.

Det er de som har en hang til å prate. Det ser ut som om de mener at det er deres plikt å vokte på feil og mangler i andres liv. Slike innser ikke nødvendigheten av å ta et vaktsomt blikk på seg selv. Det var en i denne menigheten som arbeidet på denne måten, som speidet etter feil for så å tale uvennlig om sine brødre og søstre. Det var andre som var like skyldige som hun fordi de lyttet til henne. Ved å lytte tok de del i hennes ånd. Hennes ord var grusomme som graven, men de syntes ikke å oppdage det. Det var de som hadde virkelig glede av å lytte til historier som svertet karakteren til både den ene og andre. Dette var et grusomt verk, men hadde de individuelle menighetsmedlemmene inntatt det rette standpunktet, kunne det ikke blitt utført. Ikke et øyeblikk ville de ha tillatt det. Men istedenfor å irettesette vedkommende som kom med disse rapportene, så lyttet de til skandalene, og i himmelens bøker er de anklaget for å være like skyldige som den som foresto snakkingen.

Den dags verk brakte Guds mishag og etterlot en flekk på menigheten. Dersom jeg egge fram denne saken for dere slik den er blitt vist for meg, så tror jeg dere virkelig hadde endret kurs. De som følte seg behaget ved å lytte til rapporter som svertet andres karakter, er skyldige overfor Gud. Men så langt har noen av medlemmene i denne menigheten til de grader fjernet seg fra Bibelens rettesnor i denne saken at deres øyne er blitt blindet. Vanhellige tunger trenger til å bli omvendt. Et hvert medlem i menigheten skulle strebe med all sin makt etter å adlyde den veiledningen som er lagt ned i Guds ord. Hvis det er noen som nekter å gjøre det, bør det bli gjort til en disiplinærsak i menigheten.

Som en menighet burde dere stå hvor dere kan representere Kristi karakter for verden. Dere burde stå der hvor dere kan bygge hverandre opp i den helligste tro. Aldri skal dere rive den annen ned, for da utfører dere Satans verk. Dag etter dag skal dere hjelpe hverandre til å vokse opp til full modenhet som menn og kvinner i Kristus. Med dette arbeidet lukker dere døren for fienden. Talens makt er en stor gave til å velsigne andre med, eller den kan være en forbannelse som forårsaker strid og splid.

Den som gir seg selv hen til å finne feil hos den ene og den andre, neglisjerer sin egen dyrebare sjel. Og de som tillater slike å fortsette med dette ukristelige virke uten å irettesette ham, må selv gjøre regnskap overfor Gud for den skade som er påført hans brødre. Dere, mine brødre og søstre, har sett denne kritikkens ånd i menigheten og har forsatt som om dette var et verk som var betrodd dere å utføre.

Kan vi forvente at Guds velsignelser skal hvile over menigheten så lenge medlemmene fostrer bitterhet mot hverandre? Hva kan det komme av at det råder slike forhold, og at dere ikke driver det bort? Kom sammen og la Guds ord vise dere den urett som er blitt begåt mot hele menigheten. Guds ord erklærer: "Dersom noen sier: Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner; for den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud som han ikke har sett?" (Joh 4,20.) De som har Kristus boende i hjertet, vil vise Andens frukt i deres liv - kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet. De som er kontrollert av fienden, vil være fylt av misunnelse, kiv, ondskap og onde antakelser.

Hvis jeg i kveld kan tale sterke nok ord som kan vekke dere slik at dere ser det onde den ustyrlige tungen gjør blant dere i menigheten, vil jeg være takknemlig for at jeg kom til Kristiania denne gang. Det er de blant dere som har dyrebare talenter, men de våger ikke å forbedre disse av frykt for at samme hvor de går eller hva de gjør, så blir de fulgt av sladrehankenes grusomme ord. I denne menigheten finnes det noen som lider et martyrium på grunn av disse uregjerlige tunger. De føler ingen sikkerhet, ingen sikkerhet, ingen fred. De føler seg sikre på at de vil bli fulgt av bakvaskelser og bebreidelser. De tør ikke ta på seg ansvarsfulle stillinger der de videreutvikler sine talenter fordi de frykter den misunnelse som vil komme fra fiendens agenter, som vil følge etter dem og finne feil.

Dersom noen av dem som disse grusomme ord er blitt talt om i kveld plutselig lå der i dødens kulde, hvor annerledes ville ikke de ordene som da ville blitt talt om ham, være. Hvor ofte er ikke dette tilfellet! Mens en person lever og kunne blitt velsignet av vennlige ord, så blir det talt uvennlige og bitre ord til ham i stedet. Men når hans gjerning er gjord og hans hender foldet i døden, da tales det kjærlige og anerkjennende ord. Men disse ordene faller på ører som ikke hører. De tales til hjerter som ikke kan trøstes. Det er for sent! Å, om noen av disse kjærlighetsord kunne vært uttalt mens personen var i live. Hvor meget bedre ville det vært for disse personene å få lukket kritikkens dør. La oss være vennlige og hjelpsomme mot hverandre.

På dommens dag skal vi møte igjen dem vi har vært sammen med her i dette livet, og enhver ond vilje vil bli dømt etter det som er skrevet opp i bøkene. "Etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes." (Matt 12,37.) Da vil disse som har overgitt seg selv til å tenke ondt og tale ondt, og som har avvist å endre kurs, klart få åpenbart de ord med skarp kritikk og løgn som de har ytret. Og de vil få se sjeler som har vendt seg fra sannheten på grunn av deres ord. Det er i denne byen de som kunne vært forent med menigheten i dag om det ikke hadde vært for den misunnelse og ondskap som næres og åpenbares blant noen av medlemmene. Hvordan vil de som har fått disse til å vende seg fra sannheten, møte sine rulleblad i dommen?

Gud ønsker at hans folk skal bringe så mye fred, glede og kjærlighet som mulig inn i sine hjem. Den kjærligheten de bringer inn i hjemmene, vil de også bringe inn i menigheten. Mine brødre og søstre! Dere kan bringe himmelens fred inn i hjemmene og menigheten om dere vil hellige talens gave til Gud.

Dersom det var mulig at de som har brakt uro inn i menigheten fikk adgang til himmelen ville de ikke åpenbare den samme ånd der? Om noen krysset deres vei, ville de ikke bli utålmodige og begynne å finne feil? Ville de ikke bli misunnelige på dem som hadde mer skinnende kroner enn de selv?

I Skriften stilles spørsmålet: "Hva vil han gi deg, og hva mer vil han la deg få, du falske tunge?" Svaret er: "Voldsmann ens skarpe piler og glør av gyvelbusken." (Sal. 120,3-4)

Bibelen er full av veiledning som pålegger oss å vise kjærlighet, tålmodighet og respekt i vår tale og behandling av hverandre. Jesu kjærlighet i sjelen fører aldri til ondskap og misunnelse. Den ømfintlige planten av kristuslik kjærlighet må forsiktig vernes om. Den vil ikke vokse om den ikke blir pleiet.

Himmelen legger merke til den som omgir seg med en atmosfære av fred og kjærlighet. Slike vil få sin belønning. Han vil bli stående på Herrens store dag.
***

Det fjerde buds sabbat har ikke blitt opphøyd og æret av noen medlemmer i denne menigheten som den skulle ha blitt. Gud velsignet og helliget den syvende dag og sa at man ikke skulle utføre noe verdslig arbeid i løpet av dens timer. Han erklærte at hans sabbat skulle være et tegn mellom ham selv og hans folk til evig tid, gjennom generasjoner. Gud har gitt oss seks dager i uken som vi skal arbeide, men den syvende har han reservert for seg selv. Å tilbringe timene på denne dagen med å gjøre sitt eget arbeid, er å frarøve ham noe.

I kveld ønsker jeg å vise dere viktigheten av å overholde Guds bud. Det er farlig å forsøke å gå gjennom verden uten å leve i lydighet mot Gud. Skriften erklærer at de som bryter ett bud, er skyldig i alle. De som elsker Gud, vil ære ham ved å holde hans bud.

Vi lever nå i den store forsoningsdag. Kristus står foran nådestolen i den himmelske helligdom og gjør soning for sitt folks synder. Han døde for å opphøye Guds lov og for å gjøre den høyaktet. Skal vi da driste oss til å manipulere med den slik at den passer til vår egen bekvemmelighet? Skal vi våge å tilbringe sabbatens hellige timer for oss selv?

Blant dem som tok imot sannheten i Basel sist vinter, var en ung mann som forlot den skolen han gikk på for å kunne holde sabbaten. Han ble spurt om hva han nå aktet å leve av. Han svarte: "Gud har gitt meg fysisk styrke, og jeg vil arbeide med hva som helst for å la være å bryte hans bud." Noen ivret for at han skulle få en plass på trykkeriets kontor, men én sa: "Nei, når han har vist at han vil adlyde Gud, koste hva det koste vil, da vet vi at han er nettopp den mannen vi trenger på kontoret. Men har han ikke prinsipper nok til å gjøre dette, er han nettopp mannen vi ikke ønsker."

Pastor Whithey kom og spurte meg om han burde gi den unge mannen en oppmuntring ved å antyde at han kunne få arbeid ved kontoret. Jeg svarte: "Himmelens Gud har vist ham vekten av den herlighet som venter den som seirer. Dersom han, i likhet med Moses, med respekt for belønningen, vil han ta en bestemt avgjørelse for sannhetens side. Men det vil gjøre skade og overhodet ikke noe gagn å stille ham i utsikt noen form for lokkemiddel eller tiltrekning." Likevel er det vår plikt å hjelpe ham til å se at han må gå ut i tro, men ikke la ham kjempe denne kampen alene. Satan vil friste ham, og dere må gi ham all den hjelp som er mulig.

Gud har ikke gitt oss bud som vi kan forandre så de passer våre egne bekvemmeligheter. Forestillingen om at Guds bud er av liten betydning, har vært fremherskende av mange i denne menigheten, og det er nødt til å bli en forandring. Når alle medlemmene overgir seg til Gud og overgir hjerte og sinn i hans varetekt, vil det herske andre tilstander. Da vil mot tro komme inn.

”Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel, eller hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?" [Mark 8,36.] "Lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer." [1 Sam 15,22.] Gud sendte Saul for å utrydde amalekittene fullstendig. Men Saul følte seg fri til å bruke sin egen dømmekraft til å avvike litt fra det Gud hadde sagt. Han antok at det var hans privilegium å ta unna de beste av småfeet og oksene for å ofre til Herren. "Da kom Herrens ord til Samuel, og det lød således: Jeg angrer at jeg har gjort Saul til konge; for han har vendt seg bort fra meg og ikke holdt seg etter mine ord." [1 Sam 15,10-11.]

Da Saul møtte Samuel ved Gilgal, henvende han seg til ham med disse ordene: "Velsignet være du av Herren! Jeg har holdt meg etter Herrens ord. Men Samuel sa: Hva er dette for en breking av småfe som lyder for mine ører, og hva er det for brøl av storfe jeg hører? Saul svarte: De har ført dem med fra amalekittene; for folket sparte det beste a'- og av storfeet for å ofre det til Herren din Gud; men resten har vi slått med bann.” [1 Sam 15,13-15.]

"Da sa Samuel: Har vel Herren like meget behag i brennoffer og slaktoffer lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer; for gjenstridighet er ikke bedre enn trolldomssynd, og trossighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge." [1 Sam 15,22-23.]

Jeg vil si til dem som har forsøkt å tjene Gud og mammon på samme tid: Er det ikke på tide at dere tar stilling på Herrens side? Dere kan si at man ikke kan holde sabbaten og samtidig passe forretningene. I så fall må dere forandre forretningene, uansett konsekvenser. Kan dere ikke stole på Gud? Han spør dere ikke om det er bekvemmelig for dere å holde sabbaten eller ikke. Han ber dere om å holde den uansett hva det måtte koste. Sabbaten blir ofte vanhelliget fordi det er bekvemt. Måtte Gud forby dette. Det er en stor fare på dette punktet i alle våre menigheter.