Review and Herald d. 1. februar 1898

Tilbake

Gjenløsningens plan

For en vidunderlig plan gjenløsningens plan er! Kristus så at verden i den grad hadde opptatt menneskenes sinn, så de ikke kunne se sannhetens skjønne bilde. Mens mennesker sov, hadde Satan arbeidet med sin forheksende kraft for å innføre tradisjoner og falske leveregler og hadde begravet sannheten under en masse søppel. Kristus så at verden hadde tatt Guds plass i menneskenes kjærlighet og sinn og hadde adskilt sjelen fra Gud slik at Guds kjærlighet ble fordrevet fra hjertet, og den evige verden ble mistet av syne. Kristus selv var Guds ord og visdom, og i ham kom Gud selv ned fra himmelen og ikledde seg menneskelighetens klær. Han gikk inn i den gåtefulle konflikten med Satan og hans hærskarer for at mennesker skulle kunne forstå sannhetens opphøyede sak. Han befridde sannheten for feil som hadde blandet seg inn, og sendte sannheten fri ut til verden. Han fikk den til å stråle i sin egen medfødte klarhet og renhet, for han bestemte at den skulle opplyse jordens tette mørke og folkets enorme mørke. Alt hans omfattende arbeid skulle gjøre mennesket beredt til å møte de helliges arv i lyset. Hans ord om liv ble gitt for å få mørket, som hadde tatt overhånd, til å forsvinne og det sanne lys til å skinne.

Det er bare blitt gitt en kort beretning om Kristi ord og gjerninger gjennom de tre og et halvt årene som han tilbrakte med sine disipler. Det er mange ting som pennen ikke har nedskrevet. Allikevel er denne korte beretningen av fakta full av liv og lærdommer og av den dypeste interesse for enhver sjel. Vi kan lære hvordan Jesus tilbrakte sin tid fra dag til dag, og vi vil finne en aktivitet som vil overraske os.

Galilea-sjøen var et sted han ofte besøkte med sine disipler. Kapernaum, Khorazin og Betsaida var steder som ble høyt favorisert, for de mottok den største delen av hans forkynnergjerning. På disse stedene, i litt avstand fra Judeas hovedstad, fant frelseren folk med en enkel smak, og som var mer enn villige til å være i samklang med hans arbeid. I nærheten av vadestedet over Jordan var den veien som oftest ble valgt av reisende på veien fra Damaskus til Jerusalem. Her lyttet mennesker fra alle deler av verden til hans ord. På den måten ble den dyrebare sannheten som han kom for å åpenbare, sådd som sæd ved alle vann.

Apostlene var Kristi personlige ledsagere. De reiste med ham fra sted til sted gjennom alle Palestinas byer og landsbyer. De tok del med ham i hans nøysomhet, og var som ham somme tider sultne og ofte trette. De fulgte ham gjennom tettbefolkede gater, ved sjøen og i den øde ørkenen. De så Jesus i alle faser av hans liv. De var vitner til hans mirakler og hørte hans undervisning. Det var Kristi hensikt at disse følgesvennene sammen med ham skulle oppbygge, styrke og føre hans kongerike frem i verden. Derfor overlot han til sine disipler å bære videre det budskapet han hadde gitt dem. Han bød dem å løfte deres stemmer til de som handlet i tomhet, og bryte forbannelsen i dens fortryllelse, idet de brakte de evige interessene til sinnet. "Guds rike står for døren," var deres budskap.

Disiplenes arbeid trengte å bli dannet og korrigert med den ømmeste disiplin og ved å åpenbare et kjennskap til Ordet, som de selv hadde mottatt. Og Kristus ga dem en spesiell instruksjon med hensyn til kursen for deres handlinger og deres arbeid. I sitt eget liv hadde han gitt dem et eksempel som var i nøye overensstemmelse med de reglene som han nå la frem for dem. De skulle ikke ta del i uoverensstemmelser. Det var ikke deres arbeid. De skulle åpenbare og fremføre sannheten i deres egen karakter og gjennom alvorlig bønn og meditasjon åpenbare personlig erfaring i ekte kristendom. Dette ville være en avgjort kontrast til Fariseernes og Saddukeernes religion. De skulle henlede deres tilhøreres oppmerksomhet til de enda større sannhetene som skulle åpenbares. De skulle skyte pilen avsted, og Guds Ånd skulle lede pilen inn i hjertet.

Det budskapet som disiplene skulle komme med, var av uendelig stor betydning. Det skulle mette hvert eneste øyeblikk i dette liv med fremtidige, evige realiteter. Det ble innskjerpet dem å gjøre alle som ville høre dem, kjent med at storheten i hans kongedømme er hans frelses rikdom. Og dette budskapet skulle ikke ringeaktes eller fornektes ustraffet. "Når dere kommer inn i en by, sa han" ..... "og de ikke tar imot dere og ikke hører deres ord, så gå ut av det huset eller den byen og rist støvet av deres føtter" ..... "Men jeg sier dere, det skal gå Sodomas land bedre på dommens dag enn deg." "Ve deg, Korazin, ve deg Betsaida, for hvis de kraftige gjerningene som er skjedd i dere hadde skjedd i Tyrus og Zidon, så hadde de for lenge siden omvendt seg i sekk og aske." "Og du, Kapernaum, som opphøyer deg til himmelen. Til dødsriket skal du fare ned. Den som hører dere, hører meg, og den som forakter dere, forakter meg. Men den som forakter, forakter den som sendte meg."

Kristus bestemte at hans disipler av erfaring skulle lære betydningen av tro på ham. Ved helbredelsen av de syke og ved å drive ut djevler, ville de oppnå en erfaring som var ny for dem og ville på den måte bli satt i en situasjon der de behøvde spesiell visdom fra oven. De ønsket i alle ting å utøve sunn diskresjon, og når de ble satt i en smertefull forvirring, som de ofte ble, våget de ikke å handle på egenhånd. Som de lengtet etter å ha deres Mester ved deres side, slik at han kunne fortelle dem hvilken kurs de skulle følge! Men de oppnådde en erfaring ved å stole på de løftene Kristus hadde gitt dem. De gjorde krav på løftet; "Be, og du skal få." De ba veldig alvorlig, og ble ikke etterlatt uten den Hellige Ånd. Til tider ble de fristet til å handle uklokt, men profetens ord: "Sett ikke din til din egen forstand," og "Ha ham i tankene på alle dine veier, så jevner han dine stier," ledet dem til en som ikke ville gjøre feil i sin rådgivning.

Ettersom apostlene fremla sannheten, manifesterte Guds nåde seg idet den tok bolig i sjelen. Det resulterte i at de kom i harmoni med Kristus. Kristus samarbeidet med dem, idet han i alle deres anstrengelser vekket og forfrisket deres åndelige liv. Det at Guds ord kom inn i deres sjeler, viste seg i deres karakter og samtale. Og disiplene vendte tilbake til Kristus beriket med en skatt mer dyrebar enn den som noen som helst jordisk forretning kunne ha gitt dem. Deres sinn hadde på en spesiell måte beskjeftiget seg med begge verdener, og var utvidet og styrket for en fremtidig utvikling som ville prøve deres tro til det aller ytterste.

Det er den erfaringen arbeidere av i dag skulle oppnå. Dere må støtte dere helt på Gud. Dere må ikke stole på deres egen forstand. Hvis dere ønsker å øke energien i deres åndelige liv, hvis dere vil ha deres hjerter opplyst med de klare strålene fra Rettferdighetens Sol, så fjern enhver hindring, lukk opp for forbindelsen mellom Kristus og sjelen, slik at det livet som er i ham kan flyte fritt til dere, og dere kan gi det videre til andre.

Kristus tillegger forkynnergjerningen stor betydning. Men dette innebærer ikke bare å tale. Det innebærer også personlige anstrengelser. Verdens frelser tilbrakte mer tid og arbeid med å helbrede de syke enn å tale. Hans siste påbud til sine apostler, hans representanter på jorden, var at de skulle legge hendene på de syke for at de kunne bli friske. Og når Mesteren kommer igjen, vil han prise dem som har besøkt de syke og lindret de plagedes behov. "Vel gjort, du gode og tro tjener," vil han si, "gå inn til din Herres glede."

Det er behov for at vi søker klarhet i vårt åndelige syn, slik at vi kan finne de beste arbeidsmetodene. Vi har en listig fiende på vår vei, og vi må ikke være uvitende om den makten som arbeider imot oss. Mange bekjennende kristne vil bli forført av Satans bedrag. Det er bare sikkerhet i å søke råd hos Gud uten opphold, nekte å motta ros av noen, og styrke sinnet med kjennskapen til Guds ord, oppnådd ved et grundig studium. Slik kan vi motstå Satans illusjoner. Tilførelsen av åndelig sannhet til hjertet og bevisstheten ved den Hellige Ånds hjelp, frelser ved sin kraft. "Åpner vi opp for ditt ord," sier Salmisten, "så bringer det lys; det gir forståelse for det enkle."

Ved å motta og tro Guds ord blir forstanden opplyst og styrket. Disse sannhetene er av levende, sjelsgripende interesse og er bestemt til å oppta oppmerksomheten hos alle som Kristus er død for. De er sannheter som rekker inn i evigheten, og deres storhet og betydning står i forhold til deres varighet.

Den kristne som har et kjennskap til Gud og en følelse av hans nærvær, vil dyrke sin evne til å resonnere, og vil leve med blikket festet på Guds herlighet. Hans tankesett vil bli utvidet, hans sinn styrket til å undersøke skriftsteder som er vanskelige og uklare. Med ydmykhet og varsomhet vil han betrakte Ordet. De rene prinsippene som han tar til seg, vil ha en formende innflytelse på hans liv og karakter. Kristi Ånd vil være i ham som en kilde med vann som springer opp til evig liv.

Skjønt mange ikke direkte fornekter budskapet som Herren sender dem, finner det bare lite gjenklang i deres liv og karakter sammenlignet med hva Herren har rett til å vente fra dem. Men Gud har bestemt at sannheten skal bringes inn i sjelens helligdom og arbeide med bevisstheten, og at dens tilstedeværelse der skal vises i gjerninger gjort for å gjenopprette Guds moralske bilde i mennesket. Enhver kan finne noe å gjøre for å frelse sjeler og fremme Guds sannhet. Og alle som tar del i dette arbeidet, arbeider for tid og evighet. Det inspirerende løftet er; "De forstandige skal stråle som himmelhvelvingens glans, og de som førte de mange til rettferdighet, skal lyse som stjerner for evig og alltid."