Review and Herald d. 11. april 1871

Tilbake

De fattige

Noen som er fattige på denne verdens gods er tilbøyelige til å legge de klare vitnesbyrdene på skuldrene til dem som er velstående. Men de innser ikke at de også har en oppgave å utføre. Gud krever at de skal ofre noe. Han krever at de skal ofre avgudene sine. De bør legge bort skadelige stimulanser som tobakk, te og kaffe. Dersom de kommer i vanskelige situasjoner mens de prøver å gjøre sitt beste, vil deres velstående brødre med glede hjelpe dem ut av vanskelighetene.

Mange styrer ikke sin økonomi på en klok måte. De vurderer ikke situasjonen godt og er ikke forsiktige. Slike bør ikke stole på sin egen dårlige dømmekraft, men søke råd hos brødre som har erfaring. De som mangler god dømmekraft og evne til å styre sin økonomi er ofte uvillige til å søke råd. De mener som regel at de forstår hvordan de skal styre sin økonomi og er uvillige til å følge de rådene de får. De foretar dårlige valg og møter konsekvensene.

Det smerter deres brødre å se at de lider, og de hjelper dem ut av vanskelighetene. Deres ukloke handlemåter får konsekvenser for menigheten. Det tar midler fra Guds kasse som skulle ha vært brukt til å fremme sannheten for vår tid. Dersom disse fattige brødre ville være mer ydmyke og være villige til å ta imot og følge rådene de får fra sine brødre, og de så kommer i vanskeligheter, da ville deres brødre med glede gjøre sin plikt og hjelpe dem ut av deres vanskeligheter. Men hvis de går sine egne veier og stoler på sin egen dømmekraft, bør de overlates til å få merke de fulle konsekvensene av sin ukloke handlemåte og lære gjennom dyrekjøpt erfaring at «med mange rådgivere kan det [folket]berges.»

Guds folk bør underordne seg hverandre. De bør rådslå sammen slik at den innsikt den ene mangler kan den andre gi. Jeg så at Herrens forvaltere ikke har plikt til å hjelpe personer som fortsetter å bruke tobakk, te og kaffe.

Jeg så at noen ikke støtter Guds sak og unnskylder seg med at de har gjeld. Dersom de hadde gransket sitt hjerte nøye, ville de ha oppdaget at det er selviskheten som er den egentlige grunnen til at de ikke har brakt noen frivillige gaver til Gud. Og noen vil fortsette å ha gjeld. På grunn av deres begjærlighet vil de ikke få framgang fordi Guds velsignende hånd ikke hviler over det de gjør. De elsker denne verden mer enn de elsker sannheten. De blir ikke forandret og forberedt for Guds rike.

Spekulative investeringer
Hvis en ny oppfinnelse blir populær i landet, har menn som bekjenner seg til å tro sannheten funnet måter å få tak i midler så de kan henge seg på foretaket. Gud kjenner hvert hjerte. Han vet om hvert selvisk motiv og han tillater at ting skjer som prøver hjertene til hans bekjennende folk, for å se hva som bor i dem slik at de kan utvikle sin karakter. I noen tilfeller vil Herren tillate menn å fortsette sin kurs, og så møte et fullstendig nederlag. Hans hånd er imot dem for at de skal bli skuffet i sine forhåpninger og miste det de eier.

Personer som virkelig har følt en interesse for Guds sak og har vært villige til å satse noe for å fremme den, vil finne at det har vært en trygg og sikker investering. Noen vil få igjen hundre fold i dette livet og et evig liv i den verden som kommer. Men ikke alle vil få sine hundre fold i dette livet fordi de kan ikke tåle å bære det. Dersom de ble betrodd mye, ville de være ukloke forvaltere. Herren holder det tilbake for deres eget beste, men deres skatt i himmelen er sikker. Hvor mye bedre er ikke en slik investering! Ønsket som noen brødre har om å tjene penger raskt, leder dem til å investere midler i et nytt foretak, men deres forventning om å tjene penger blir ikke innfridd. De taper det som de kunne ha brukt i Guds sak.

Det er noe besnærende i disse nye foretakene. Til tross for at dette har skjedd gang på gang og de kjenner eksemplene på andre som før dem har gjort investeringer og så har tapt midlene sine, er de likevel trege til å lære. Satan lokker dem videre og gjør dem drukne i deres håp og forventninger. Når så håpet brister, opplever de mange skuffelser som et resultat av sine ukloke disposisjoner. Hvis midlene går tapt, ser personen på det som en ulykke som rammer ham selv, som et tap for ham. Men han må huske at det er en annen som eier midlene han håndterer, at han bare er en forvalter, og at Gud misbilliger den ukloke måten han har håndtert midler som kunne ha blitt brukt til å fremme sannheten for vår tid. Den utro forvalteren må på regnskapets dag gjøre rede for sin forvaltning.