Review and Herald d. 16. mai 1907

Tilbake

Uforbeholden overgivelse

Gud vil ikke godta noe annet enn uforbeholden overgivelse. Halvhjertede, syndige kristne kan aldri komme inn i himmelen. De ville ikke finne noen lykke der, for de kjenner ikke de høye og hellige prinsippene som styrer medlemmene av den kongelige familien.

Den sanne kristne holder sjelens vinduer åpne mot himmelen. Han lever i et fellesskap med Kristus. Hans vilje er i samsvar med Kristi vilje. Hans høyeste ønske er å bli mer og mer lik Kristus slik at han med Paulus kan si: «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.»

Med alvor og uten å bli trette må vi strekke oss etter å nå Guds ideal for oss. Vi må ikke gjøre dette som avlat, men som den eneste måten å oppnå sann lykke. Den eneste måten å oppnå fred og glede er å ha en levende forbindelse med ham som ga sitt liv for oss, som døde for at vi skulle få leve og som lever for å forene sin kraft med anstrengelsene til dem som kjemper for å seire.

Hellighet er å være i stadig samsvar med Gud. Skal vi ikke strekke oss etter å bli det som Kristus har et så stort ønske om at vi skal bli – kristne i handling og sannhet – slik at verden kan se i våre liv en åpenbaring av sannhetens frelsende kraft? Denne verden er en skole hvor vi forbereder oss. Mens vi er her vil vi møte prøvelser og vanskeligheter. Guds fiende vil hele tiden forsøke å trekke oss bort fra vår lojalitet. Men så lenge vi klynger oss til ham som ga seg selv for oss, er vi trygge. Kristus har tatt hele verden inn i sin favn. Han døde på korset for å ødelegge ham som hadde dødens makt og for å ta bort synden til enhver troende sjel. Han kaller oss til å legge oss på tjenestens alter som et levende, fortærende offer. Uten forbehold må vi overgi alt vi har og er til Gud.

På det lavere skoletrinnet her i verden må vi lære leksene som skal forberede oss til den høyere skolen hvor vår utdanning vil fortsette under Kristi personlige undervisning. Da vil han åpne for oss betydningen av sitt ord. Skal vi ikke i de få dagene med prøvetid vi har igjen opptre som menn og kvinner som søker livet i Guds rike, ja en evighet av lykke? Vi kan ikke gå glipp av privilegiet å skulle se Kristus ansikt til ansikt og høre fra hans munn fortellingen om forløsningen. Skal vi legge hele vår sjel i arbeidet med å forberede oss for opptaket til den høyere skolen, eller skal vi sløse bort de nådige anledningene, kaste bort måneder og år som så hurtig går over i evigheten?