Review and Herald d. 30. mai 1882

Tilbake

Vekst i nåden

Vi vil aldri kunne se vår Herre i fred, med mindre våre sjeler er flekkfrie. Vi må bære Kristi fullkomne bilde. Hver tanke må underlegges Kristi vilje. Liksom den store apostel uttrykte det, må vi i fullt mål oppnå Kristi fylde.” Vi vil aldri oppnå denne tilstanden uten iherdig anstrengelse. Vi må daglig kjempe mot ytre onder og indre synd hvis vi vil nå den kristne karakters fylde.

De som engasjerer seg i dette arbeidet, vil se at det er mye å rette hos dem selv, og vil hellige så mye tid til bønn og sammenligne deres karakter med Guds store standard, den guddommelige lov, at de ikke vil få tid til å kommentere og sladre om andres karatermangler. En fornemmelse av vår egen ufullkommenhet bør lede oss til ydmyk og alvorlig bekymring, så vi ikke mister det evige liv. Inspirasjonens ord bør nå inn til alle sjeler: ”Ransak dere selv og se om dere er i troen; prøv dere selv. Kjenner dere ikke dere selv, hvordan Jesus Kristus er i dere, med mindre dere er fortapt?” Hvis Guds bekjennende folk ville skille seg fra deres selvtilfredshet og deres falske ideer om hva en kristen er, vil mange av dem som nå tror de er på himmelens sti finne seg selv på fortapelsens sti. Mange stolte kristendomsbekjennere ville skjelve som et ospeløv i stormen hvis hans øyne bare ville åpne seg for å se hva åndelig liv virkelig er. Da ville de som nå hviler i falsk sikkerhet vekkes opp for å se uoverensstemmelsen mellom deres tros bekjennelse og deres daglige oppførsel.

For å være levende kristne skal vi ha en levende forbindelse med Kristus. Den sanne troende kan si: Jeg vet at min gjenløser lever. Dette inderlige forholdet til vår Frelser vil fjerne lysten til jordisk og følelsesmessig tilfredsstillelse. All vår kraft i kropp, sjel og ånd skal være viet til Gud. Når hengivenheten helliggjøres, blir våre plikter for Gud til det primære og alt annet sekundært. For å ha en fast og alltid voksende kjærlighet til Gud, og en klar fornemmelse av hans karakter og egenskaper, må vi holde troens øye hele tiden festet på ham. Kristus er sjelens liv. Vi må være i ham og han i oss, ellers er vi kraftløse grener.

Gud må alltid være i våre tanker. Vi må samtale med ham når vi går på veien og mens vi er opptatt med arbeid. I alle livets gjøremål må vi spørre: Hva vil Herren at jeg skal gjøre? Hvordan skal jeg behage ham som har gitt sitt liv for å forløse meg? Slik kan vi vandre med Gud som Enok i gamle dager, og det vitnesbyrd vi får vil bli det samme som han fikk, at han var til behag for Gud."

I å kjenne Gud og glede seg i ham, når de menneskelige evnene sin beste ytelse. Dette kan vi bare oppnå når vår hengivenhet er helliget og foredlet ved Kristi nåde. ”Ingen vet hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare Ham for." I Kristus bodde Faderens herlighet, han var hans persons uttrykte bilde. Vår frelser sier: ”Den som har sett meg, har sett Faderen.” Joh. 14,9. I Kristus er sjelens liv. I hjertets følelse for ham, i vår alvorlige og inderlige bønn om hans dyder og i vår iherdige søken etter hans herlighet, finner vi liv. I samfunn med ham spiser vi livets brød.

Når vi tillater emner av underordnet betydning å oppta vårt sinn, slik at vi glemmer Kristus og vender oss bort fra ham for å delta i andres vennskap, slår vi inn på en vei som leder bort fra Gud og fra himmelen. Kristus må være det sentrale emne for vår kjærlighet. Da vil vi leve i ham, og vi vil få hans ånd.

Hvis vi vil vandre i lyset, må vi følge Jesus, livets lys. Hva består himmelens herlighet i? Hva vil de frelstes lykke bestå i? Kristus er alt i alle. Med ubeskrivelig henrykkelse vil de se på Guds Lam. De vil øse sine takkesanger ut til hans pris og ære, som de elsker og tilber her. Denne sangen lærte de her, og de begynte å synge den på jorden. De lærte å sette sin lit til Jesus mens de formet en karakter for himmelen. Deres hjerte ble stemt etter hans vilje her. Deres glede i Kristus vil stå i forhold til den kjærligheten og tilliten de lærte å vise her.

En levende kristen vil oppelske hjertets takknemlighet. Han teller alvorlig og seriøst på sitt livs velsignelser og de dyrebare resultatene som kom ut av hans plager. Han vil minne seg selv på alle de gangene Kristi hånd har løftet opp en standard for ham imot fienden. Jesu store kjærlighet, de uendelige offer som er gjort for menneskets gjenløsning, vil være et tema som aldri svikter, i takknemmelig og ydmyk pris.

De som mottar undervisning ved Kristi føtter vil naturligvis avspeile hans karakter i sitt liv og levnet. Deres åndelig liv understøttes i lønnkammeret, ved skjult samfunn med Gud. Deres erfaring er ikke så mye preget av mas og begeistring som av en stille og ærbødig glede. Deres kjærlighet til Kristus er stillfarende og fredsommelig, men den er en kraft som styrer hele livet. I hvert ord og hver handling kan man se Frelserens iboende lys og kjærlighet. Ytre trengsler kan ikke rokke det livet vi lever i troen på Guds sønn. De rikeste og reneste gledene merkes når Kristus er tema for tanker og samtaler.

Sjelslivet kan ikke vedlikeholdes uten at vi øver oss i et himmelvendt følelsesliv, rettet mot Kristus og mot Gud. Omvendelse og tro på Kristus for å få syndsforlatelse er viktig, men det er ikke alt som kreves. "Han som tror på at Guds sønn har evig liv" "Dette er det evige livet, å kjenne den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus" – å kjenne ham ved tro, og motta ham i kjærlighet. For å akseptere Kristus som vår Frelser, må vi se ham i hans forsoningsarbeid, og tro at han kan og vil gjøre det han har lovet. Den kristnes liv er nå bare så vidt begynt. Han må, som apostelen formaner, gå ”frem mot det fullkomne”. Han må ta enhver tanke til fange under lydighet mot Kristus. Hvis vi tror på Jesus, vil vi helst tenke på ham, helst snakke om ham og gjerne be til ham. Han behersker våre følelser. Vi elsker det som Kristus elsker, og hater det som Kristus hater.

Jeg har dyp sjeleangst når jeg tror at mange som har stort lys og stor kunnskap om bibelske sannheter, og i tillegg også har tatt ansvar for å bringe sannheten til andre, allikevel har så lite kjærlighet til Jesus i deres egne hjerter. I likhet med den religiøse læreren som Kristus irettesatte, sier de ting, men gjør dem ikke. De er grener uten frukt. Å bare ha en gudfryktig bekjennelse, har liten betydning. Å bare ha en teoretisk tro på sannheten er av liten verdi. Også djevlene tror, og skjelver. Vi må ha den tro som virker ved kjærlighet og renser sjelen. Vår erfaring med åndelige ting må utdypes og utvides. Vi behøver mer styrke daglig, og vi må oppnå det ved et konstant samfunn med Gud.

Den kristnes liv står aldri stille. Det er, og det må alltid være, i utvikling. Vår kjærlighet til Kristus må bli sterkere og sterkere. Hvis hjertet helliges til Jesus, blir dets kjærlighet til jordiske venner og verdslige rikdommer underordnet heller enn overordnet. Idet vi drikker i tro fra livets kilde, så vil vår glede og fred vokse. Å, om vi var mer tillitsfulle, besluttsomme og sanne, så Kristus ikke ville skamme seg over å kalle oss brødre!

Min bror og søster, er du i Guds kjærlighet? Mange av dere har fått de første glimt av Kristi storhet, og deres sjel er henrykt av glede. Men dere lengter etter en mer fullstendig og dypere erkjennelse av Frelserens kjærlighet. Dere lengter etter at deres følelser mer inderlig skal dvele ved ham. Dere er ikke tilfredse. Men bli ikke fortvilet. Gi Jesus hjertets beste og helligste følelser. Hold fast på enhver lysstråle. Oppelsk ethvert ønske i sjelen etter Gud. Venn deg til å tenke på åndelige ting. Skynd deg i dine forberedelser for himmelen.

For å bli moralsk skikket til å være sammen med de rene og hellige, må det utføres et stort og alvorlig arbeid. Guds ord presenterer den standarden som vi skal tilpasse vårt liv og karakter etter. Vi kan velge å følge en annen standard som er mer i harmoni med våre egne hjerter, men gjennom det kan vi aldri oppnå det guddommelige velbehag. Bare ved å komme i harmoni med Guds ord kan vi ha håp om å nå opp til ”aldersmålet for Kristi fylde”. Men det må skje, ellers kommer vi aldri inn i himmelen. Uten renhet og hjertets hellighet kan vi ikke vinne den uforgjengelige herlighetens krone.

Mange som selv burde vært lærere, har knapt nok lært kristenlivets alfabet. De behøver hele tiden at noen underviser dem. De vokser ikke i hellighet, i tro, i håp, i glede, i takknemmelighet. Kristus åpnet veien, til en uendelig pris, så vi kan leve et kristenliv. Han har fortalt oss nøyaktig hvordan livet må være, - pålitelig, ensartet, lik med Kristus, - så vi ved avslutningen kan si sammen med Paulus: "Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen." Det var ved troen på Kristus at den største apostelen fastholdt påliteligheten og skjønnheten i sin handlemåte. Han måtte lide motstand, hån, forfølgelse og fengsling med en fasthet og saktmodighet som ingen andre enn Kristus kunne gi. Vi har ikke mindre plikter enn han hadde. Våre privilegier er store, våre anledninger er store. Stort lys skinner på oss, men det vil bli mørke for dem som nekter å følge dets veiledning.

Når vi måler oss selv med den Bibelske standard, vil det ikke gi oss noe høyere syn på vår egen godhet eller storhet. Sannhetene i evangeliets og Den Hellige Ånds lære vil føre til et sønderbrutt hjerte, et hat overfor synd, og en forståelse av selvet. Men bare et ønske om hjertets hellighet og livets renhet vil ikke få oss til å være i besittelse av disse velsignelsene. Å sørge over religiøse kriminelle handliger vil aldri føre til at man oppnår noe. Det er tusen sløve og hykleriske tårer, sukk og klager som aldri bringer sjelen et muntret solstreif, eller noe av Kristi velbehag.

Det vil koste noe å oppnå en kristelig erfaring og utvikle en edel karakter. Det krever offer og alvorlig anstrengelse, og det er derfor det er så lite vekst hos kristne bekjennere. De går ikke til den store visdommens kilde, fordi de krymper seg på grunn av slitet, omkostningene og ubehagelighetene. De ønsker å få rettferdigheten satt på seg som en kledning. Men de gjenløstes hvitkledde skarer er de som har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Kristus har vist saken som den er: "Bestreb dere på å gå inn gjennom den trange port; for mange skal prøve å gå inn, men vil ikke klare det."

Hver dag har vi et arbeide å gjøre, å rette opp våre naturlige karaktermangler og oppelske kristne nådegaver. Kun ved å fullende dette verket, kan vi håpe å få del i de rettferdiges lønn. Kristus sa: "Den som seirer, ham vil Jeg gi å spise av livets tre, som er midt i Guds Paradis."