Review and Herald d. 3. juni 1890

Tilbake

Mørket tok ikke imot det

"I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden" (Joh 1,1-9).

Folk har spurt meg: "Tror du at Herren har enda mer lys til oss som et folk?" Jeg svarer at han har lys som er nytt for oss, men at det samtidig er et dyrebart gammelt lys som skal skinne frem fra sannhetens ord. Ennå har vi bare små glimt av lysstrålene som med tiden kommer til oss. Vi gjør ikke fullt ut bruk av det lyset som Herren alt har gitt oss, og vi får derfor ikke del i det større lyset. Vi vandrer ikke i lyset som allerede skinner for oss.

Vi sier om oss selv at vi er det folket som holder Herrens bud, men vi fatter ikke bredden i Guds lovs vidtrekkende prinsipper. Vi forstår ikke hvor hellig den er. Mange som gjør krav på å ha rett til å undervise om sannheten, har ikke noen klar forståelse av hva de har tatt på seg ved å undervise om Guds lov, fordi de ikke har noe levende kjennskap til Jesus Kristus.

Når vi leser om Luther, Knox og andre store reformatorer, beundrer vi det mot og den styrke og fasthet disse Guds trofaste tjenere hadde, og vi ønsker vi kunne få del i den ånd som preget dem. Vi vil gjerne lære å kjenne kilden til det som gjorde dem sterke når de var svake. Selv om disse store menn ble brukt som redskaper for Gud, var de ikke feilfri. De var syndige mennesker med store feilgrep. Vi burde søke å etterligne deres gode sider, men vimå ikke gjøre dem til vårt mønster. Disse menn hadde store forutsetninger for å fremme reformasjonsverket. De ble ledet aven makt som var større enn dem selv. Det er ikke menneskene, de redskapene Gud brukte, som bør bli opphøyet og æret, men Jesus som lot sitt lys og sin kraft komme over dem. De som elsker sannhet og rettferdighet, som fører videre den oppgaven som først ble gitt disse fanebærere, bør prise Gud som er kilden til alt lys.

Hvis det skulle bli knnngjortat engler ville komme som utsendinger for å åpne rike skatter av kunnskap om det som hører himmelen til, vil det skape røre i den kristne verden. Himmelens atmosfære ville omgi disse budbærere, og mange ville lytte ivrig til det de hadde å si. Bøker ville bli skrevet for å kommentere englenes bndskap. Men en som er større enn englene, har alt vært i vår verden. Herren selv kom for å la himmelens lys skinne for menneskene. Han har sagt om seg selv at han er ett med Faderen og full av nåde og sannhet, Gud åpenbart som menneske.

Den Herre Jesus, som er den usynlige Guds bilde, gav sitt liv for å frelse fortapte mennesker. Hvilket lys, hvilken kraft han bringer med seg! I ham bor hele Guddommens fylde legemlig. Mysteriet over alle mysterier! Det er vanskelig for tanken å fatte Kristi storhet, forløsningens hemmelighet. Skammens kors er blitt reist, naglene er blitt drevet gjennom hans hender og føtter, spydet har gjennomboret hans hjerte, og forløsningens pris er blitt betalt for menneskeheten. Guds lyteløse lam bar vår synd på sitt legeme opp på korset, han bar våre sorger.

Forløsningen er et uuttømmelig emne, verd vårt dypeste studium. Det går dypere enn vår dypeste tanke, det strekker seg lenger enn vår forestillingsevne når. Hvem kan forske seg frem til Gud? Visdommens og kunnskapens skatter ligger åpne for alle mennesker. Om tusener av de mest begavede mennesker bestemte seg for å bruke all sin tid til å fremholde og forklare Jesus for oss, og studere hvordan de best kunne beskrive hans enestående karakter og egenskaper, ville de aldri komme til bunns dette.

Selv om store og begavede forfattere har brakt frem vidunderlige sannheter, og har gitt menneskeheten større lys, vil vi stadig finne nye ideer og rike områder for forskning, for frelsens vitenskap er uuttømmelig. Dette har fortsatt fra århundre til århundre. Kristi karakter og liv er blitt gransket og fremstilt, og også Guds kjærlighet som ble åpenbart i son offeret. Gjennom all evighet vil de frelste være opptatt av å studere forsoningen, og nye og rike sider ved frelsesplanen vil stadig komme til syne.

Hvis Jesus var hos oss i dag, ville han si som han sa til disiplene: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå" (Joh 16,12). Jesus lengtet etter å åpne disiplenes sinn for dype og levende sannheter, men deres verdslighet og sløve oppfatningsevne gjorde det umulig. De kunne ikke få noe utbytte av disse store og herlige sannheter. Når den åndelige vekst mangler, lukker det døren for de rike lys stråler som skinner fra Kristus. Vi vil aldri komme til en tid da det ikke er mer lys for oss. Kristi undervisning var uhyre viktig. De som hørte ham tale, kunne ikke fatte betydningen av det han sa, fordi de var fulle av forutfattede meninger. Kristus var kilden og opphavsmannen til sannhet.

De store grunntanker i Det gamle testamente ble misbrukt og mistolket. Kristi oppgave var å åpenbare sannheten som ikke var blitt forstått av dem som hadde mottatt den. Profetene hadde fremholdt sine budskaper, men de oppfattet ikke den åndelige betydning av det de hadde skrevet. De så ikke betydningen av sannheten. Jesus irettesatte disiplene for at de var så sløve til å oppfatte. De gikk glipp av mye av hans dyrebare undervisning fordi de ikke forstod det opphøyde og åndelige innhold. Men han lovet dem at talsmannen skulle komme, og at sannhetens Ånd skulle minne dem om alt det han hadde sagt. Han lot dem vite at han hadde overlatt dem dyrebare sannhetsjuveier som de ikke fattet verdien av.

Etter Kristi død og oppstandelse lyttet disiplene med undring til hans undervisning om sannheten, for de oppfattet det som noe helt nytt. Men han sa til dem: "Det var dette eg talte om da jeg ennå var sammen med dere. ... Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene" (Luk 24,44.45). Sannheten åpner seg hele tiden med nye sider for forskjellige mennesker. Alle som graver i sannhetens gruver, vil stadig oppdage rike og dyrebare edelstener. Vi ønsker at alle som bekjenner seg til å tro på sannheten som nå ligger åpen for oss, og særlig at de som påtar seg ansvaret med å undervise andre, selv skulle få en klarere forståelse av de store grunntanker i Bibelen.

De som skal forkynne Guds lov, trenger meget av Guds Ånd. Hvis predikantene mangler ydmykhet, og de lett blir irritert når de møter motstand, viser det at de trenger guddommelig opplysning. De som virker for menneskers frelse, må ha Kristi sinnelag. Sannheten i Jesus vil påvirke dem som ikke tror, på en ganske annen måte enn når den blir fremholdt som en teori eller et omstridt emne.

Hvis vi setter alt inn på å fremholde sannheten på en mest mulig utfordrende måte og går på tvers av andres meninger og oppfatninger, vil den bli mistolket, misoppfattet og feilaktig gjengitt for dem som lever i villfarelse, for at den skal virke som noe forkastelig. Det er bare få av dem du forsøker å forkynne sannheten for, som ikke har drukket av Babylons vin. De har vanskelig for å forstå sannheten. Derfor er det nødvendig å fremholde den som den er i Jesus.

I likhet med den store lærer må de som bekjenner seg til å elske sannheten, ha sann ydmykhet. De som flittig har gravet i Ordets gruve, og har oppdaget sannhetens dyrebare åre, hemmeligheten som hat vært skjult fra evighet, vil ære Jesus som er kilden til all sannhet, ved at de i sin karakter åpenbarer den helliggjørende kraften i det de tror på. Jesus og hans nåde må få bo i sjelens tempel. Da vil han bli åpenbart i tale, i bønn, i formaninger og i forkynnelsen av den hellige sannhet, for dette er hemmeligheten ved åndelig fremgang.

Når vår egen gamle natur preger vårt arbeid, vil sannheten vi fremholder for andre, ikke helliggjøre og foredle våre egne hjerter, og det vil ikke vitne om at vi er kar som Mesteren kan bruke. Det er bare gjennom inderlig bønn vi kan ha et nært samfunn med Jesus, og ved en slik velsignet forbindelse vil ordene og innstillingen bli preget av Kristi ånd. Alle trenger å våke. Jesus, vår dyrebare frelser, formante oss til å våke. Ikke et eneste øyeblikk må vi slappe av' på kontrollen over vår egen onde natur. Hjertet må bli bevart fremfor alt vi bevarer, for fra det utgår livet. Vokt tankene, så du ikke synder med leppene.