Review and Herald d. 9. juni 1885

Tilbake

Lydighet med glede er nødvendig

Abraham var en gammel mann da han fikk den overraskende beskjeden fra Gud om at han skulle ofre sin sønn Isak som et brennoffer. Abraham ble sett på som en gammel mann også på den tiden han levde. Kraften han hadde i ungdommen var visnet hen. Det var ikke lenger lett for ham å holde ut i vanskeligheter og modig møte farer. I ungdommens kraft kan en mann stå opp i stormen med en stolt bevissthet om sin styrke og heve seg over skuffelser som han senere i livet, når han med ustø skritt går mot graven, vil få ham til å miste motet. Men i sitt forsyn ventet Gud med den siste store prøven til byrden av mange år hvilte tungt på Abraham og han lengtet etter hvile fra bekymring og strev. Herren talte til ham og sa: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer.» Hjertet til den gamle mannen sto stille i skrekk og gru. Tapet av en slik sønn på grunn av sykdom ville ha vært hjerteskjærende for den kjærlige faren og ville ha bøyd hans hvithårede hode i sorg. Men nå blir han pålagt å utøse det dyrebare blodet til denne sønnen med sin egen hånd. For ham var dette en fryktelig umulighet. Men Gud hadde talt, og hans ord måtte adlydes.

Abraham var en meget gammel mann, men dette fritok ham ikke fra å være lydig. Han grep fatt i troens stav, og i målløs smerte tok han barnet i hånden og gikk avgårde for å adlyde ordet fra Gud. Den ærverdige gamle patriarken var et menneske. Hans sterke følelser og bånd var som våre. Han elsket denne gutten som var hans trøst i alderdommen og til hvem Herrens løfter var blitt gitt. Men Abraham stanset ikke opp og spurte hvordan Guds løfter kunne bli oppfylt dersom Isak ble drept. Han stanset ikke opp for å drøfte saken med sitt smertende hjerte. Han utførte det guddommelige påbudet til minste detalj, helt til, idet kniven skulle settes i den skjelvende kroppen til barnet hans, en stemme lød: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.»

Denne store troshandlingen er nedtegnet på den hellige historiens blad som et illustrerende eksempel helt til tidens ende. Abraham viste ikke til sin høye alder som en unnskyldning for ikke å være lydig mot Gud. Han sa ikke: «Håret mitt er grått, min manndoms kraft er borte, hvem vil trøste meg i mine siste år når Isak er borte? Hvordan kan en gammel far utøse blodet til sin eneste sønn?» Nei, Gud hadde talt og mennesket måtte lyde uten spørsmål eller murring eller svakhet på veien.

Vi trenger Abrahams tro i våre menigheter i dag for å spre lys i mørket som omslutter dem, som skjuler det gode solskinnet fra Guds kjærlighet og hemmer den åndelige veksten. Alder vil aldri unnskylde oss fra å lyde Gud. Vår tro må være rik på gode gjerninger, for troen uten gjerninger er død. Enhver plikt som blir utført, et hvert offer som blir brakt i Jesu navn, gir en umåtelig stor lønn. Gjennom selve plikthandlingen taler Gud og gir sin velsignelse. Men han krever av oss en fullstendig overgivelse av våre evner. Sinnet og hjertet, hele mennesket, må gis til ham, ellers vil vi komme til kort som sanne kristne.

Gud krever at vi er lydige mot hans lov straks og uten spørsmål. Men menneskene sover eller er lammet av Satans bedrag. Han foreslår unnskyldninger og omgåelser og overvinner deres betenkeligheter ved å si som han gjorde til Eva i Edens hage: «Dere skal slett ikke dø.» Ulydighet gjør ikke bare hjertet og samvittigheten til den skyldige hard, men den virker også til å undergrave troen til andre. Det som til å begynne med virket å være veldig galt for dem, mister gradvis sitt inntrykk av å være det, inntil de til slutt tviler på at dette virkelig er galt og ubevisst begår den samme feilen.

Når vi står foran en plikt, må vi ikke utsette det den krever. Slik utsettelse gir rom for tvil, vantroen kryper inn, dømmekraften svekkes og forstanden blir formørket. Til slutt vil irettesettelsene fra Guds Ånd ikke lenger nå fram til hjertet til dem som er blitt forført, som er blitt så forblindet at de tenker at dette umulig kan gjelde dem eller deres tilfelle.

Den dyrebare prøvetiden går, og få er klar over at den er gitt dem for at de skal forberede seg for evigheten. De gylne timene kastes bort i verdslige gjøremål, i underholdning og direkte synd. Guds lov blir satt til side og glemt. Men hvert bud er like fullt bindende, enhver overtredelse vil føre med seg sin straff. Kjærlighet til vinning fører til at sabbaten blir vanhelliget. Men kravet fra denne hellige dagen er ikke avskaffet eller minsket. På dette punktet er Guds bud helt klart, han har klart forbudt oss å arbeide på den sjuende dagen. Han har satt den til side som er dag som er helliget til ham.

Det ligger mange hindringer i veien for dem som vil vandre i lydighet mot Guds bud. Det er sterke og skjulte bånd som binder dem til verdens vis, men Guds kraft kan bryte disse lenkene. Han vil fjerne alle hindringer som ligger framfor føttene til hans trofaste eller gi dem styrke og mot til å overvinne alle vanskeligheter dersom de alvorlig bønnfaller om hans hjelp. Alle hindringer vil forsvinne foran et alvorlig ønske og en utholdende anstrengelse for å gjøre Guds vilje, koste hva det koste vil for dem selv, også om det skal koste livet. Lys fra himmelen vil lyse opp mørket for dem som gjennom prøvelser og vanskeligheter går framover idet de ser på Jesus som sin tros opphavsmann og fullender.

I gamle dager talte Gud til menneskene gjennom profetenes og apostlenes munn. I våre dager taler han gjennom vitnesbyrdet fra sin Ånd. Det var aldri en tid hvor Gud mer alvorlig underviste sitt folk om sin vilje og den retning han vil de skal gå, enn nå. Men vil de ta til seg det han vil lære dem? Vil de ta imot irettesettelsene og lytte til advarslene? Gud godkjenner ingen delvis lydighet, han godtar ingen kompromisser med selvet.

Gjennom Samuel påla Gud Saul å dra avsted og slå amalekittene og ødelegge alle eiendelene deres. Men Saul adlød påbudet bare delvis. Han ødela den delen av buskapen som var mindre god, men holdt unna det beste og sparte livet til den onde kongen. Neste dag møtte han profeten Samuel med lovprisning av seg selv. Han sa: «Velsignet er du av Herren! Jeg har gjort som Herren har sagt.» Men profeten svarte ham straks: «Hva er det da for breking som låter for ørene mine, og hva er det for rauting jeg hører?»

Saul ble forvirret og prøvde å vri seg unna ansvaret ved å svare: «Det er noen dyr de har tatt med fra amalekittene [...] Krigsfolket sparte det beste av småfeet og storfeet for å ofre det til Herren din Gud, men resten har vi bannlyst.» Samuel refset kongen og minnet ham på Guds direkte befaling om å ødelegge alt som tilhørte Amalek. Han pekte på hans overtredelse og sa rett ut at han hadde vært ulydig mot Herren. Men Saul nektet å innrømme at han hadde gjort noe galt, og gjentok at han hadde spart det beste kveget for å ofre det til Herren.

Samuel var tynget av sorg i sitt hjerte fordi kongen fortsatt nektet å se sin synd og bekjenne den. Med sorg spurte han: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. For trass er som spådomssynd, ulydighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg som konge.»

Gud har gitt sine bud ikke bare for at de skal bli trodd, men for at de skal lydes. Den store Jehova, etter at han hadde lagt jordens grunnvold og kledd hele verden i skjønnhet og fylt den med alt som mennesket trengte, etter at han hadde skapt alt det vidunderlige på land og i havet, da innstiftet han sabbaten og lyste den hellig. Gud velsignet og helliget den sjuende dagen fordi han hvilte på den fra sine vidunderlige gjerninger da han skapte. Sabbaten ble til for mennesket, og Gud ville at mennesket skulle legge til side arbeidet sitt på denne dagen, slik han selv hvilte etter seks dagers arbeid i skapelsen.

De som ærer Jehovas bud etter at lys er blitt gitt dem med hensyn til det fjerde budet i tibudsloven, vil adlyde det uten å stille spørsmål ved hvor hensiktsmessig og passende slik lydighet er. Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, og så ga han et eksempel på å helligholde den sjuende dagen som han velsignet og gjorde hellig. Hensikten var at på denne dagen skulle mennesket tilbe Gud og ikke være opptatt med noen verdslige gjøremål. Ingen som ser bort fra det fjerde bud etter at de er blitt opplyst om sabbatens krav, vil være skyldfrie for Gud. Adams og Evas eksempel i hagen skulle være tilstrekkelig advarsel for oss mot å være ulydige mot den guddommelige loven.

Våre første foreldres synd da de lyttet til fiendens underfundige fristelse, brakte skyld og sorg over verden og førte til at Guds sønn forlot det kongelige palass i himmelen for å ta på seg en ydmyk plass på jorden. Han ble gjenstand for fornærmelser, forkastelse og korsfestelse fra de selvsamme menneskene han var kommet for å velsigne. Hvilken ufattelig pris kostet ikke ulydigheten i Edens hage! Himmelens majestet ble ofret for frelse mennesket fra forbrytelsens straff.

Gud vil ikke behandle noen overtredelse av sin lov mer lettvint i dag enn han gjorde da han uttalte dommen over Adam. Verdens Frelser hever sin stemme i protest mot dem som behandler de guddommelige budene lettvint og med likegyldighet. Han sa: «Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket.»

Like i begynnelsen av det fjerde budet sier Gud: «Husk ..!» Han visste at mennesket midt i alle sine bekymringer og frustrasjoner ville bli fristet til å unnskylde seg fra å møte lovens fulle krav, eller i travelheten i sin verdslige gjerning ville glemme dagens hellige betydning. «Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning.» Disse ordene er veldig klare, de kan ikke misforstås. Hvordan kan noe våge å bryte et bud som er så alvorlig og betydningsfullt? Har Herren gjort noen unntak som fritar noen fra kravene i loven han har gitt til verden? Blir deres overtredelse utelatt fra regnskapsboken? Har han gått med på å unnskylde deres ulydighet når nasjonene skal stå fram for ham i dommen?

La ingen et øyeblikk bedra seg selv med tanken at deres synd ikke vil møte sin fortjente straff. Deres overtredelser vil føle staven, for de har hatt lyset, men har vandret direkte i strid med det. «En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag.»

Gud har gitt mennesket seks dager til å gjøre all sin gjerning og utføre alt som har med dagliglivets gjøremål. Men Herren gjør krav på én dag som han har satt til side og helliget. Han gir den til mennesket som en dag for hvile fra arbeidet og hvor mennesket kan vie seg til tilbedelse og fremme sin åndelige tilstand. Hvor forskrekkelig det er når mennesket stjeler denne ene dagen som er helliget av Jehova og benytter den til sine egne selviske formål.

Det er en stor formastelse når dødelige mennesker våger å prøve seg på kompromisser med Den allmektige for å fremme sine egne smålige verdslige interesser. Det er en like hensynsløs overtredelse av loven av og til å benytte sabbaten til verdslige gjøremål, som å forkaste den helt. Det er å holde loven slik det passer oss selv. «Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud,» tordner det fra Sinai! Herren krever et villig offer. Ingen delvis lydighet, ingen splittet interesse er godkjent av ham som erklærer at han straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater ham, men som viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker ham og holder hans bud.