Review and Herald d. 15. juni 1886

Tilbake

Hvert menneske har sin oppgave

Da Kristus steg op til det høye, bad han sine disipler ta arbeidet med evangeliet, hvor han forlot det, og føre det til fullendelse. Mer enn atten århundrer har gått, siden denne befalingen kom ut, det har må ingen måte mistet kraft. I dag lyder det siste advarselsbudskap, evangeliets avsluttende innbydelse, gjenlød til verden. Et stort arbeide skal avsluttes, et arbeide som krever alvorlige, besluttsomme anstrengelser. Enhver som har mottatt sannhetens lys, er nødvendig, for å hjelpe med å gi lyset til verden. Dersom vi til sist skal få del i de rettferdiges belønning, må vi bruke prøvetiden på en forstandig måte. Øyeblikkene er mer dyrebare enn gull. Vi er blitt gjenløst av Kristi blod, vår tid og våre talenter tilhører ham. Vi bør utnytte alle anledninger til å fremme vår mesters sak.

Vi bør søke å bevare livsenergien i alle våre krefter, for fullførelsen av verket står foran oss. Alt som svekker den fysiske energi, svekker også den mentale aktivitet. Man bør derfor bestemt unngå enhver vane som skader helsen.

Den store apostel sier: "Men jeg legger tvang på mitt legeme og holder det i trelldom, slik at jeg som har forkynt for andre, ikke selv skal bli forkastet." Vi kan ikke være hellige for Gud og på samme tid gi etter for en feilaktig vane, som vi vet skader helsen. Selvfornektelse er en av betingelsene, ikke bare for adgang til Kristi tjeneste, men for å bli i den. Kristus selv erklærte i et entydig språk, betingelsene for disippelskap: "Hvis noen vil komme etter Meg, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Meg."

Og hvor mange er det ikke som kaller seg kristne, og som likevel er uvillige til å øve selvfornektelse for Kristi sak. Hvor ofte er ikke kjærligheten til en eller annen ond tilbøyelighet sterkere enn ønsket om en sunn sjel i et sunt legeme! Dyrebare nådens timer blir ofret, man øder midler Gud har skjenket for å tilfredsstille øyet og appetitten. Vaner holder tusenvis i trelldom til det jordiske og sensuelle. Mange er frivillige fanger; de ønsker ikke en bedre del.

De er få som vandrer i Guds ords klare lys, som fastholder deres frihet i Kristus i daglig selvfornektelse. Ingen behøver å komme til kort i dette selvfornektelsens verk. Gud vil hjelpe enhver som søker oppriktig. Han leser hjertets intensjoner og hensikter. Han bemerker all sjelskamp. Dersom vi ærlig søker hans nåde, vil vårt liv svare til vår bekjennelse; vårt lys vil skinne frem i gode gjerninger, for verden.

La dere ikke forføre; Gud lar seg ikke spotte. Han vet om vårt hjerte helt er helliget til hans tjeneste eller hengitt til denne verden. Vi kan bekjenne hva vi vil, men dersom vårt liv ikke stemmer med vår bekjennelse, er vår tro død. Den regel som apostelen Paulus gir, er den eneste trygge retningslinje i livets spørsmål. ”Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!” 1 Kor. 10, 31. I valget av mat må vi ikke bare søke å tilfredsstille smaken, men velge det som er sunnest. I påkledning bør vi finne det som er enkelt, behagelig, ledig og passende.

Herrens komme er nær. Vi har bare liten tid vi kan berede oss i. Dersom vi forsømmer dyrebare anledninger, vil det resultere i evig tap. Vi trenger en nær forbindelse med Gud. Vi kan ikke være trygge et øyeblikk hvis vi ikke blir ledet og kontrollert av Den hellige ånd. Sjelen bør ofte oppløftes til Gud i bønn, også når vi er i gang med våre forretninger. Disse stille bønner hever seg som dyrebare røkelse for nådens trone. Satan bremses. Han kan ikke overvinne den kristne, hvis hjerte er sådan hensatt til Gud. Ingen helvetes kunster kan ødelegge hans fred. Der bedes for alle Guds ords dyrebare løfter, all den guddommelige nådes kraft, alle Jehovas ressurser, for å få hans utfrielse.

Hvis vi ikke vil føres vill av villfarelse og falskneri, må hjertet opptas sterkt av sannhet. Guds ord vil utstyre sinnet med den guddommelige krafts våpen, for å fordrive fienden. Lykkelig er den mann, som, når han fristes, finner sin sjel rik på skriftens kunnskap, som finner ly under Guds løfter. ”Ditt ord,” sier salmisten, ”har jeg skjult i mitt hjerte, så jeg ikke synder imot deg.” Nå behøver vi, som aldri før, den faste tro, et så uforferdet moralsk mot, som ingen andre enn Kristus kan gi, styrker oss i trengsel og til å gjøre plikten.

Mine kristne venner, vi har langt fra nådd den guddommelige norm. Våre gjerninger svarer ikke til våre privilegier og anledninger. Få helliger seg selv uforbeholdent til Guds tjeneste. Få utretter det, som de kunne utrette, hvis de ville bruke de talenter klokt, som Gud har gitt dem. De krefter som las ligge ubrukt, burde styrkes og utvikles til aktivt arbeide for Mesteren. Noe som ville gladelig bli brukt for Kristi sak, forhindres av sjenerthet og mistillit. Disse personer behøver oppmuntring. Mange har gjemte krefter som de slet ikke er klar over. De burde vekkes til at bruke deres Gudgitte evner. Mange nekter å gå inn på høst-marken, fordi de ikke kan gjøre så stort arbeide som andre. Men der er et arbeide til alle å gjøre. Når den ene unnskylder seg selv, hviler byrden tungere på andre, som må gjøre deres del og det på grunn av skyld.

Kristus har latt sitt arbeide på jorden bli fremført av dem som tror på ham. Kjærlighet til Jesus vil vise seg i et ønske å arbeide for ham. Kjærlighet til Jesus vil føre til kjærlighet, ømhet, og sympati for hans etterfølgere. Dem som har del i Kristi nåde, vil være villig til at gi ethvert offer, så andre som han døde for kan få del i den himmelske gave. De vil gjøre alt som de kan for å gjøre verden bedre for deres opphold i den. Herren er ikke tilfreds med våre svake, utilstrekkelige anstrengelser, vår likegyldighet og ubesluttsomhet for ting av evig betydning. Uansett hva vi gjør for å vinne sjeler, bør vi gjøre det med iver og hellighet, som om dette var – som det i virkeligheten er – det viktigste arbeide som kan ta vår oppmerksomhet. Vi må arbeide med den samme alvor Kristus arbeidet med. Våre anstrengelser bør markeres av intensitet, utholdenhet, i forhold til det måls viktighet som vil tilstreber – evig liv.

Der er behov for entusiastiske arbeidere. Tiden er kort. Månedene I 1886 går hurtig. Snart vil dette året med sin tyngde av notater være blant de historiske år. La disse dyrebare månedene som er igjen, helliges til alvorlig arbeid for Mesteren. Dersom vi kunne ha fått se en nøyaktig rapport over hvordan vi brukte de månedene som allerede er gått, ville vi da vært tilfredse? Trekk fra enhver handling som ikke var til velsignelse for noen, som utføres blot for å tilfredsstille "kjødets lyster, øyets lyst, og livets stolthet," hvor lite vil det da være igjen av villig tjeneste, utført til ære for Gud! Er ikke rapporten alarmerende? Hvor mange dyrebare timer er blitt spilt i egenkjærlig tilfredsstillelse! Hvor ofte har vi ikke i egenkjærlighet forsømt anledninger til å virke for Kristus? Når vi endog helliger Gud alle våre krefters fulle styrke, kan vi kun gjøre lite i sammenligning med alt det som Kristus har gjort for oss. La os tjene ham med udelt hengivenhet, med iver og troskap vise vår takknemlighet for den kjærlighet som vi er maktesløse for å i igjen.

Det er ikke noen mellomstilling i Guds tjeneste. Kristus sa: "Den som ikke er med meg, er imot meg." Ingen må tro at de kan inngå forlik med verden, og likevel nyte Herrens velsignelse. Guds folk må gå ut og skille seg fra verden. vi må mer alvorlig søke å kjenne og gjøre vår himmelske fars vilje. La oss ta imot sannhetens lys som har opplyst oss, slik at dets klare stråler kan gå ut fra oss til verden. De vantro må kunne se at vår tro gjør oss til bedre menn og kvinner; at den er en levende realitet som helliger karakteren og; forvandler vårt liv. La Guds ord dvele rikt i våre hjerter. Vi må samtale om himmelske ting. Vi må være omgitt av en atmosfære av sann kristen glede. Vi må vise at vår religion kan tale motgangens prøve. Vi må ved vår vennlighet, overbærenhet og kjærlighet vise kraften av vår tro for verden.

Mange som begynner godt i det kristne liv taper åndelig styrke, og stiller seg under fiendens herredømme ved sin tilbøyelighet til tomt og overfladisk prat. De kan ikke se opp til Gud ved hellig tillit og be om nødvendig kraft. Ved sin irreligiøse opptreden står de i veien for sjeler som kunne ha kommet til Kristus. Disse lettsindige personene bør huske at hvert ord og hver gjerning står fotografert i himmelens bøker. Ingen menneskelig hånd kan viske ut en eneste vanærende plett.

Livet med dets vidunderlige privilegier og anledninger vil snart være slutt. Tiden til å utvikle karakteren vil være forbi. Dersom vi ikke angrer vår synd nå, og får den utslettet i Lammets blod, vil den stå i himmelens bøker, og vi vil møte den igjen når dagen kommer.

Skal vi i vår daglige kontakt med dem som ikke har noen kjennskap til Kristus og sannheten bare tale om eiendelene våre, handel, vinning og tap; eller skal vi tale om de ting som angår vårt fremtidige liv? Skal vi søke å vinne sjeler for Jesus? Å, hvilke skammelige pliktforsømmelser står nedtegnet imot Kristi bekjennende etterfølgere! Med alvor må vi ransake oss selv i lyset fra Guds ord og prøve å oppdage enhver karaktermangel, så vi kan tvette våre kjortler og gjøre dem hvite i Lammets blod.

Livet er kort. De ting som tilhører denne verden, forgår ved bruken. La oss være kloke og bygge for evigheten. Vi har ikke råd til å ødsle bort vår dyrebare tid, eller være travelt opptatt med ting som ikke bringer frukt for evigheten. Vi må bruke den tiden, som inntil nå har vært viet likegyldighet, lettsindighet og verdslighet til å få bedre kjennskap til Skriften, til å forskjønne vårt liv og velsigne og foredle andres liv og karakter. Dette er et arbeid Gud vil godkjenne, og over det vil himmelens velsignelse bli lyst av et "vel gjort."