Review and Herald d. 12. juli 1898

Tilbake

Skjulte skatter

Kristi undervisning må verdsettes ikke bare ut fra den målestokk som menneskets fornuft stiller opp. Den må vurderes ut fra den viktige betydningen som Kristus selv la i den. Han tok gamle sannheter som han selv var opphavet til og la dem fram for tilhørerne sine i himmelens eget lys. Og hvor annerledes var ikke denne framstillingen, hvilken overflod av mening, klarhet og åndelighet kom fram når de ble forklart!

Kristus brakte fram dypere og mer åndelige sannheter enn hva som tidligere var blitt hørt fra herskere, skriftlærde eller forstandere. Han sa: «Jeg er veien, sannheten og livet.» De rike skattene av sannhet som ble åpnet opp for folket var tiltrekkende og begeistret dem. De sto i markert kontrast til rabbienes åndløse og livløse utlegging av skriftene i Det gamle testamentet. Og miraklene som Jesus utførte holdt hele tiden opp for tilhørerne Guds ære og herlighet. Han framsto for dem som en budbringer som kom direkte fra himmelen, for han talte ikke bare til ørene deres, men til hjertene. Når han sto fram i sin ydmykhet, men også med verdighet og majestet, som en som var født til å utøve myndighet, var han fylt av kraft. Hjertene smeltet i ømhet. Det skapte et alvorlig ønske om å være i hans nærhet for å lytte til stemmen til ham som forkynte sannhet med en slik klang av alvor.

Da Kristus begynte sitt arbeid gjorde han rede for hva oppgaven hans gikk ut på. «Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.

Dette ordet ble oppfylt. De syke ble helbredet, de besatte ble satt fri, de spedalske og lamme ble friske, den stumme talte, ørene til den døve ble åpnet, døde ble brakt tilbake til livet og evangeliet ble forkynt for de fattige. Hvert mirakel som Kristus utførte overbeviste noen om hvem han virkelig var. Hadde en vanlig mann av folket utført de samme gjerningene som Kristus gjorde, ville alle ha sagt at han gjorde dem i Guds kraft. Men det var noen som ikke tok imot lyset fra himmelen, og de satte seg enda mer besluttsomt imot disse bevisene.

Jødene ventet på en jordisk fyrste som skulle fri dem fra en makt som Gud hadde erklært ville herske over dem dersom de nektet å holde seg til Herrens vei og lyde hans lover. Med stolthet hadde de skrytt av at Israels konge, stjernen som stiger opp fra Juda, ville bryte åket og gjøre dem til et kongerike av prester.

Det var ikke fraværet av ytre ære, rikdom og herlighet som fikk jødene til å forkaste Jesus. Rettferdighetens Sol som skinte midt i det moralske mørket med så klare stråler, åpenbarte kontrasten mellom synd og hellighet, renhet og urenhet, og et slikt lys var ikke noe de ønsket velkommen. Kristus var ikke en person som lignet dem selv. Jødene kunne bedre ha tålt at deres håp ble skuffet enn de kunne tåle at deres synder ble fordømt. I lignelser åpenbarte Kristus deres påtatte fromhet. Han sammenlignet dem med kalkede graver som forførte folket med sin påtatte renhet.

I sin ungdom rettet Jesus seg etter sine foreldre, et eksempel på lydighet for alle ungdommer. I sin ungdom lærte han tømmermannens håndverk og tjente til sitt livsopphold ved svetten på sin panne. På denne måten ga han det fysiske arbeidet ære. Det burde være til oppmuntring og en kilde til styrke for hvert menneske som utfører livets enkle plikter å vite at Jesus strevde for å sørge for sine egne hverdagslige behov.

Kristi lære formidlet gjennom undervisning og eksempel var det såkorn som senere ble dyrket fram av hans disipler. Vitnesbyrdet til disse fiskerne skulle blant alle verdens nasjoner bli vist til som den høyeste autoritet. De var ikke blitt utdannet i profetskolene, men Jesus hadde vært deres lærer og hadde gitt dem kunnskap som ikke var fordervet av tradisjoner og fordommer. Kristus spredde ut det himmelske såkornet som kunne bli samlet inn som dyrebare skatter sendt fra himmelen av sinn og hjerter som ønsket lys og kunnskap.

Etter sin oppstandelse åpnet Kristus sine etterfølgeres forstand, slik at de kunne forstå Skriftene. Alt var blitt fordreid som en følge av Satans finurlige virke. Sannhet var blitt tildekket av løgnens skrap og lå nå gjemt for det begrensede syn. Da Kristus hadde forutsagt sin ydmykelse, forkastelse og korsfestelse, kunne disiplene ikke fatte denne meningen. Det hadde vært en del av deres opplæring at Messias ville opprette et verdslig rike, og da Kristus snakket om sine lidelser, kunne disiplene ikke forstå ordene hans. Han refset dem fordi de var så sene til å forstå og ga dem et løfte om at når Trøsteren kom, ville han minne dem om mange ting.

Kristus hadde mange sannheter han ville formidle til disiplene som han ikke kunne snakke om fordi de ikke hadde gått framover i lyset som strålte over de levittiske lovene og offertjenesten. De tok ikke imot lyset, de gikk ikke framover i lyset for å følge det til enda større klarhet etterhvert som Forsynet ledet dem på veien. Av samme grunn forstår ikke Kristi disipler i 1898 [det året EGW skrev denne artikkelen. O.a.] mange viktige sannhetspunkter. Så dårlig har forståelsen vært, selv hos dem som underviser andre om sannheten, at mange ting kan ikke bli åpnet for dem før de kommer til himmelen. Slik burde det ikke være. Men når menneskets sinn blir trangere, tror de at de kjenner det alt sammen, mens de bare har fått et lite glimt av sannheten. De lukker sinnet som om det ikke var mer de kunne lære, og skulle Herren forsøke å lede dem videre, ville de ikke ta imot mer lys. De klynger seg til det punktet hvor de ser lys, mens det de ser er bare et lite gjenskinn av de klare strålene de kunne ha gledet seg over. De forstår veldig lite av hva det betyr å følge i Kristi fotspor.

Sannhetene i Skriften står i et harmonisk forhold til hverandre som lenker i en kjede. Like så hurtig som vårt sinn blir forfrisket av Guds Ånd til å forstå lyset og i ydmykhet ta det til oss, skal vi gi det videre til andre og gi æren tilbake til Gud. Utviklingen av sannhet er en belønning til den som søker med et ydmykt hjerte og vil frykte Gud og vandre med ham. Den sannhet som sinnet griper som sannhet, er i stand til hele tiden å utvide seg og utvikle seg videre. Mens vi betrakter den vil sannheten åpenbare seg på alle måter i livet og karakteren og bli stadig klarere, mer sikker og vakker. Sinnet som griper den i all dens rikdom, vil bli løftet opp, foredlet og helliggjort.

Menneskets tanker er langt, svært langt, borte fra å gripe Kristi lære. Den er gamle sannheter i en ny ramme. Hele systemet i judaismen var evangeliet i tilslørt form. De som ikke vil sette seg inn i dette, er som jødene. Det er ydmykende for deres verdighet og stolthet å arbeide i sannhetens gruver. Men Verdens lys sender sine guddommelige stråler for å opplyse hele det jødiske systemet, og sinn som har godtatt det mennesker sier som om det var Guds befalinger, må undervises om at de må se til Gud selv, han som er opphavet til all sannhet.

I sine vaner, framtreden og handlinger rettet Kristus seg ikke etter verdens målestokk. Hvilken lekse gir han ikke her til kirkene som bærer hans navn! De må ikke opphøye seg selv over himmelens Majestet, deres Forløser. Hva finner mennesker i Kristi eksempel som rettferdiggjør deres følelse av overlegenhet, ved å holde seg atskilt fra sine medmennesker, å skjule seg for deres eget kjød, fordi de har tilegnet seg mer av denne verdens gods enn sine naboer? Fordi verden gir ære til de rike og forakter de fattige, skal de som hevder at de følger Jesus gjøre det samme? Hvem sitt eksempel er det disse følger? Visselig ikke eksemplet til ham som sa: «Han har sendt meg for å rope ut

at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri» og «forkynne et godt budskap for fattige.»

Svært mange lærere er tilfreds med en antagelse når det gjelder sannheten. De har ideer som ikke er bearbeidet og er tilfreds med å gjøre et overfladisk arbeid når de søker etter sannhet, idet de tar for gitt at de har fått tak i det som er det vesentligste. De tar det andre har sagt som sannhet og er for dovne til å anstrenge seg selv i flittig og alvorlig arbeid, noe som i Skriften framstilles som å grave etter skjulte skatter. Men det mennesker kommer opp med, er ikke bare upålitelig, det er farlig, for de setter mennesket der Gud skulle være. De setter uttalelser fra mennesker der det burde stå et «Så sier Herren.» Bare verdens Forløser sitter med nøkkelen som kan låse opp skattkammeret i Det gamle testamentet. Han utforsker de skjulte ting, Han skiller den verdifulle sannhet fra overtro og løgn og det mennesker har funnet på og innbilt seg.

Den skarpe, klare oppfatningen av sannhet vil aldri bli gitt som belønning for latskap. Den som undersøker hvert punkt han har mottatt som sannhet, vil bli rikt belønnet, han vil finne dyrebare edelstener. Ved nøye å undersøke hvert punkt og hver prikk i det vi har mottatt som sannhet, ved å sammenligne skriftsted med skriftsted, kan vi oppdage feil i vår tolkning av Skriften. Kristus vil at den som søker i hans ord skal grave sjakten dypere ned i sannhetens gruver. Dersom vi søker på rett måte, vil vi finne juveler av uvurderlig verdi. Guds ord er gruven hvor vi søker Kristi uendelige skatter.