Review and Herald d. 12. august 1884

Tilbake

Enhet og Kjærlighet.

Tekst: “La kjærligheten være uten skrømt” (Hykleri) Rom. 12, 9.

Den store lekse, som Kristus lærte oss ved Sitt liv og Sitt eksempel, var den om enhet og kjærlighet mellom brødre. Denne kjærlighet er et kjennetegn på Hans disipler, Den er det himmelske legitimasjonsbevis, som den kristne bærer frem for verden. ”Derpå skal alle kjenne, at dere er Mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.” Joh. 13, 35. Kjærlighet til Gud og mennesker skal være et innvevd prinsipp i sjelen, for det er den eneste måte, den kristne kan bli ”delaktig i guddommelig natur, idet dere flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.” 2. Pet. 1, 4.

Det skinner et stort lys, og noen har mottatt det dyrebare lys og holder fast på det med jubel. Men Satan har hatt for stor makt endog over dem. De har ikke hatt en ivrig og lysvåken, uselvisk interesse svarende til den sannheten, de tror på. Kjærlighet har vært en mangelvare, og vår listige fiende er meget tilfreds med det. Han er oppfinneren av (opprinnelsen til) ondskap, misunnelse, jalusi, hat og splittelse, og han gleder sig, når disse ugress kveler kjærligheten, den sarte plante av himmelsk opprinnelse. I Sitt forsyn tillater Gud dem, som er bedratt av fienden og har valgt fabler i stedet for uforfalsket sannhet, å huse de samme følelser mot dem, som holder Guds bud, som den jødiske nasjon hadde mot Sin Mester, - følelser som førte til, at de forkastet Ham som den lovede Messias, og overga Ham til å lide en grusom død. Men når Guds Folk møter motstanden fra mørkets makter og de ugudelige omkring dem, blir de dratt nærmere til hverandre.

Spørsmålet reiser sig igjen og igjen, hvorfor tillater Gud disse prøver å komme, og hvorfor dette hat mot dem, som elsker Jesus og holder Hans bud? Jesus led før oss, og vi blir oppmuntret til å ”gi akt på Ham, som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så de ikke skal gå trett og bli motløse i deres sjeler!” Hebr. 12, 3. Kampen mellom mørkets makter og lysets makter fortsetter stadig. Kristus og Satan er begge på kampplassen: Kristus for å redde til det ytterste alle som kommer til Ham; mens Satan besluttsomt plager og kontrollerer. Satan er sint på de rettferdige; for deres liv og lydighet mot Gud bringer dem i konstant kollisjon med hans planer og ønsker.

Vi lever nu i den antitypiske forsoningsdag (den virkelige forsoningsdag). Det store og høytidelige avsluttende arbeid går fremover i helligdommen i himmelen. (Vår Store Guddommelige Yppersteprest har begynt Den Store Forsoningsdag i Den Himmelske Helligdom). Det forventes at alle mennesker i sorg over synden skal ransake sin sjel for Gud; Det kreves, at ethvert hjerte skal være i harmoni med den guddommelige vilje. I denne betydningsfulle tid stiller den store fiende sig mellom mennesket og avskjærer det fra dets Skaper. Han søker hele tiden å skille Guds folk fra Jesu kjærlighet, å få dem bort fra Hans beskyttende omsorg. Det er han som frister den menneskelige sjel til tom stolthet (forfengelighet). Han får mennesker til å samle oppmerksomhet rundt sig selv, og får dem til å motta ros og ære, som skulle gis til Gud. De største prøver, menneskene møter, kommer som følge av deres blindhet for Satans fristelser.

Herren jobber til beste for Sitt folk. Han prøver å knekke den grusomme makt, som Satan har over menneskenes barn; Han ville gjort store ting for dem, hvis de ville overgi sig til Hans autoritet i stedet for å velge å tjene Satan. Han sørget på forunderlig vis for det gamle Israel for å fri dem fra det undertrykkende slaveri i Ægypten. Han gikk gjennom Faraos stolte land med storm og ild, med plage og død. Han reddet dem fra deres krypende slavetilstand, og førte dem til et godt land, et land, som ved Hans forsyn, var forberedt til dem, som et tilfluktssted fra deres fiender, hvor de kunne dvele i skyggen av Hans vinger. Han førte dem til Sig selv og omga dem med Sine evige arme; til gjengjeld for all Sin godhet mot dem, ventet Han, at de ikke skulle ha noen andre guder enn Ham, Den Levende Gud, og Han ventet, at de skulle opphøye Hans navn og gjøre det herlig på jorden.

Hele himmelen er interessert i mennesket, og ønsker, at det skal bli frelst. Dette er Herrens store mål med alle Hans handlinger med individene. Nu, i 1884, bønnfaller Jesus ved nådetronen for Sitt folk, og de himmelske hærskarer undrer sig uendelig meget over, at det kun er få, som bryr seg om å bli befridd fra de onde makters slaveri, ytterst få er villige til å bruke alle sine krefter i harmoni med Kristus i den store kampen om deres frelse. Hvis mennesker kunne ha sett gjennom mørket omkring dem, ville det ha avslørt for dem, hvorledes den store bedrager forsøker å holde dem i bitterhetens galle og syndens slaveri. Hvor alvorlige anstrengelser ville de da ikke ha gjort seg for å fjerne mørkets gjerninger, hvor vaktsomme ville de ikke ha vært for ikke å falle i fristelse, hvor omhyggelige ville de ikke ha vært for å se og fjerne enhver defekt, som ødelegger bildet av Gud i dem; hvor ville de ikke ha anstrengt seg for å holde seg i nær kontakt med Jesus, og hvilke ærlige og alvorlige bønnesukk, ville da ikke ha steget opp til himmelen for å få til en mer naturlig, avslappet, tettere og lykkeligere vandring med Gud.

Jesus kom til jorden for å bli, ikke blott Verdens Frelser, men Verdens store opphøyde eksempel. Hans liv var et fullkomment liv, et liv i ydmykhet, enkelhet, renhet, og ubegrenset tillit til Gud. Han var en sorgenes mann, og vel kjent med smerte, fortvilelse og gru og han lærte oss rent praktisk den store lekse om trygg, konstant, usvikelig tillit til Vår Himmelske Far. Han tillater fristelser, prøver og vanskeligheter å komme over oss, Fristelsene, prøvene og vanskelighetene er Hans nådes virkemidler og de kommer innom for å bringe oss tilbake, hver gang vi forviller oss bort fra Ham. Det gir oss en dypere fornemmelse av Hans nærvær og Hans forsyns omsorg. Freden, som overgår all forstand gis ikke til dem, som viker tilbake for prøver, kamper og selvforsakelse. Vi kan ikke sette pris på freden og gleden i Kristus, og det evige livs gave, hvis vi ikke er villige til å ofre absolutt alt for å få disse store velsignelser.

Jesu øye våker over oss hvert øyeblikk. I sin store visdom og ved Sitt forsyn, tillater Gud, at skyer kommer imellom vår sjel og Rettferdighetens Sol, for at vår tro kan bli styrket og gripe det store håp, de sikre løfter, som skinner ufordunklede gjennom alle stormers mørke. Troen må vokse gjennom konflikt og lidelse. Vi må hver især lære å lide og blive styrket, og ikke synke ned i motløshet eller gi opp, når motgang eller ulykke rammer oss. La oss ikke regne våre liv dyrebare for oss selv, men la oss vandre på pliktens vei og gi avkall på selvet for Kristi skyld.

Veien til frihet fra synd går gjennom korsfestelse av selvet og kamp med mørkets makter. La ingen bli motløse ved å tenke på de alvorlige prøver, vi skal møte i Jakobskampen, som ennå ligger i framtiden foran oss. Vi skal arbeide alvorlig, iherdig, ikke bare med tanke på framtiden, men for nuet, for dagen i dag. Hva vi ønsker, er kunnskap om sannheten, som den er i Kristus i dag, og en personlig erfaring til hjelp for dagen i dag og for den foranliggende framtid. I disse dyrebare, avsluttende timer av nådetiden (prøvetiden), er det av største viktighet å skaffe seg en dyp og levende erfaring. På den måte kan vi danne karakterer, som vil sikre vår utfrielse i trengselstiden.

Trengselstiden er den smeltedigel, som skal få de Kristuslignende karakterer til å blomstre. Trengselstiden er skapt for å lede Guds Folk til å frasi seg (forsake) Satan og alle hans fristelser. Den siste kampen vil avsløre Satans sanne karakter for Guds barn, de vil skjønne, hvilken grusom tyrann han er, og det vil hjelpe dem, som intet annet kan, til å få ham fjernet, rykket opp med roten fra deres følelsesliv. For å elske og nære synd, er å elske og ære syndens oppfinner, Kristi dødelige fiende. Når vi unnskylder synd og klynger oss til vår fordervede karakter, gir vi Satan plass i våre liv.

Fiendens arbeid er ikke noe som skjer plutselig, uten forvarsler. Resultatet kommer ikke plutselig eller bratt; det er en hemmelig, snikende underminering av prinsippenes festningsverker. Det begynner i det små med de små ting: f. eks. å forsømme å være trofast mot Gud og stole på Ham alene, eller tilbøyeligheten til å gi etter for verdens krav for å skaffe sig fordeler (tall i kirkeboken). Men snart vil et stort svelg åpne seg mellom flokkens hyrders innstilling (deres tankeverdener) og Guds Ords enkle sannheter. Vår eneste sikkerhet ligger i å ransake Skriftene og i ofte å ligge på våre kne for Gud, idet vi bønnfaller Ham inntrengende om å gjennomsyre oss med Sin Ånd, så når fienden kommer som en elv, vil Herrens Ånd løfte opp et banner mot ham. (2. Mos. 17, 15. – Es. 11, 12.)

Det viser stor kjærlighet fra Vår Himmelske Fars side, når Han tillater, at vi blir plassert under omstendigheter, som minsker tiltrekningskraften fra jorden og leder oss til å forbinde våre følelser med himmelske ting. Ofte vil tapet av jordiske velsignelser lære oss mer enn om vi eier dem. Når vi går gjennom prøver og kamper, er det ikke et bevis på, at Jesus ikke elsker og velsigner oss. Guds medynksfulle Lam interesserer Sig levende for de lidende. Han beskytter dem hvert sekund. Han er kjent med hver eneste sorg og enhver fortvilelse; Han kjenner ethvert av Satans forslag, Han vet om enhver tvil, som plager sjelen. Han føler med oss, når vi er syke; for Han har opplevd mye mer enn vi får lov til å erfare. Han led, da Han ble fristet, så Han vet, hvordan Han kan komme dem til hjelp som fristes. Således kan Han bringe mange sønner og døtre til herlighet. Og når vi grunner på dette, vil den guddommelige kjærlighet røre og virke på våre hjerter.

Jesus, vår advokat, innbyr oss til å vandre med Seg. Han bønnfaller Faderen på vegne av de fristede, de som tar feil og de som mangler tro. Han kjemper for å løfte dem opp til fellesskap med Sig Selv. Det er Hans oppgave å hellige Sitt folk, at rense, foredle, opphøye dem og fylle deres hjerter med fred. Slik gjør Han dem skikket til herlighet, ære og evig liv; til en arv rikere og mer vedvarende enn den, som en jordisk prins kan få.

Som Guds barn, medlemmer av den kongelige familie, skal vi framelske uselvisk kjærlighet til hverandre. Vi må rykke tett sammen, knytte våre hjerter til hverandre. Vi skulle vokte våre brødres interesser, selv når vi tror, at de tar feil. Vi er ikke ufeilbare i oss selv; vi er ikke udødelige. Elias var en mektig mann i Gud; likevel var han ”et menneske under samme vilkår som vi” Jakob 5, 17. Vi skal være milde, vennlige og trofaste mot hverandre. ”Ved dette skal alle mennesker kjenne, at dere er mine disipler” sier Kristus, ”hvis dere elsker hverandre.” Joh. 13, 35.

Kjære brødre og søstrer, hvis vi har Jesu religion i våre hjerter, vil den komme til syne i våre liv. Hvis vi elsker Kristus, vil vi også elske hverandre. La våre liv tale sterkere for vår Frelser enn våre lepper. Det er ved et velordnet liv og ved åndelig tale (gudfryktig samtale), at du representerer Ham for verden.