Review and Herald d. 1. september 1874

Tilbake

Kristi fristelse (fortsatt)

Kristi fornedrelse og forferdelige lidelser i fristelsens ødemark var for menneskenes skyld. Ved Adam gikk alt tapt på grunn av overtredelsen. Menneskenes eneste håp om forsoning med Gud er gjennom Kristus. Ved å overtre Guds lov hadde menneskene skilt seg så langt fra Gud at de ikke ville makte å ydmyke seg slik at det stod i forhold til deres forferdelige synd. Guds Sønn kunne fullt ut forstå hvor forferdelig overtrederens synd var. Med sin syndfrie karakter kunne han alene gjøre en akseptabel soning for menneskene ved å utsette seg for den forferdelige erfaring Guds vrede var for ham. Guds Sønns sorger og lidelser for verdens synd stod i forhold til både hans renhet og storhet og til størrelsen av deres forseelse.

Kristus er vårt eksempel i alt. Når vi ser hvordan han ydmyket og fornedret seg i den lange prøven og fasten i ødemarken for på våre vegne å seire over appetitten, må vi la det være til hjelp for oss når vi selv blir fristet. Når appetitten har så stor makt over menneskene, og å gi etter for den er så stor en synd at Guds Sønn måtte underkaste seg en slik prøve, viser det hvor betydningsfullt det er å ha appetitten under kontroll av forstanden. Vår frelser fastet i nesten seks uker for på menneskenes vegne å kunne seire over appetitten. Hvordan kan da mennesker som bekjenner seg til å være kristne og ha en opplyst samvittighet og Kristus som sitt eksempel, ligge under for vaner som svekker kropp og sjel? Det er en sørgelig kjensgjerning at egenkjærlige vaner som er farlige for helsen og svekker moralen, i vår tid slavebinder en stor del av kristenheten.

Mange som sier de er kristne, spør ikke om grunnen til at Kristus måtte faste og lide så lenge i fristelsens ødemark. Hans lidelser skyldtes ikke sult så meget som hans forståelse av de fryktelige følger for menneskene av å gi etter for appetitt og sanselighet. Han visste at appetitten ville bli menneskenes avgud, som ville få dem til å glemme Gud og hindre dem i å bli frelst.

Frelseren stolte fullt og helt på at hans himmelske Far ikke ville tillate at han ble fristet mer enn han ville ha muligheter til å holde ut, og at han ville seire hvis han tålmodig utholdt prøven han var utsatt for. Kristus hadde ikke frivillig utsatt seg for faren. Gud hadde midlertidig tillatt Satan å få makt over ham. Jesus visste at hvis han ikke gav avkall på sin rettskaffenhet i denne ytterst vanskelige situasjon, ville en Herrens engel bli sendt for å hjelpe ham, om det ikke var noen annen utvei. Han var blitt menneske, og han var menneskehetens representant.

Satan så at han ikke kom noen vei med Kristus i den andre store fristelsen. "Da førte djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa: Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt" (Luk 4,5-7).

I de to første store fristelser hadde Satan skjult sin sanne hensikt og hvem han var. Han gav seg ut for å være en budbærer fra himmelen med høy rang. Men nå kaster han masken. I et syn viser han Kristus alle verdens riker fra den fordelaktigste side, mens han"samtidig påstår at han er verdens herre.

Den siste fristelsen var den mest besnærende av de tre. Satan visste at Kristus ville få et hardt og vanskelig liv, og han mente han kunne dra fordel av dette og lokke Kristus til å avvike fra sin rettskaffenhet. Satan satte inn alt han hadde i denne siste fristelsen, for denne siste prøven ville avgjøre hvem som skulle gå av med seieren. Han gjorde krav på verden som sitt område, og han var herskeren i luftens rike. Han førte Jesus opp på toppen av et meget høyt fjell, og i et syn viste han ham alle verdens riker som så lenge hadde vært under hans herredømme, og han tilbød ham alt sammen. Han sa at Kristus kunne vinne alle verdens riker uten lidelser og andre vanskeligheter. Satan lovet å gi ham sin egen makt, og Kristus skulle bli den rettmessige hersker mot bare en eneste gunstbevisning fra hans side. Alt Satan forlangte til gjengjeld for å gjøre ham til herre over alle verdens riker, var at Kristus skulle hylle ham som sin herre.

Jesu øyne hvilte et øyeblikk på herligheten som ble vist ham, men han snudde seg vekk og nektet å betrakte det betagende synet. Han ville ikke sette sin integritet på spill ved å forhandle med fristeren. Da Satan forlangte å bli hyllet, vekket han Kristi guddommelige indignasjon, og han ville ikke lenger tolerere Satans gudsbespottelige påstander, og ikke lenger tillate ham å være der. Her utøvet Kristus sin guddommelige autoritet og befalte Satan å holde opp. "Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene" (Matt 4,10). Stolt og hovmodig hadde Satan sagt om seg selv at han var denne jordens rette og evige hersker, den rette eier av all dens rikdom og herlighet, og at han krevde hyllest av alle som bodde på den, som om han hadde skapt verden og alt som var på den. Han sa til Kristus: "Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil" (Luk 4,6). Han forsøkte å få til en overeskomst med Kristus om å overlate hele herredømmet til ham, mot at Kristus skulle tilbe ham.

Denne forhånelsen mot Skaperen gjorde Guds Sønn harm, og han befalte Satan å fjerne seg etter at han hadde irettesatt ham. Ved"sin første fristelse hadde Satan smigret seg med at han så fullstendig hadde skjult for Kristus hvem han virkelig var og hvilke planer han hadde, at Kristus ikke forstod at han var den falne opprører som han hadde beseiret og styrtet ned fra himmelen. Det Kristus sa da han befalte ham å fjerne seg: "Bort fra meg, Satan!" viser at alle hans bedragerske kunstgrep var bortkastet på Guds Sønn. Satan visste at hvis Jesus gav sitt liv for menneskenes frelse, ville han selv etter en tid miste sin makt og bli tilintetgjort. Det var derfor hans veloverveide plan om mulig å hindre Guds Sønn i å gjennomføre oppgaven han hadde begynt på. Hvis frelsesplanen skulle slå feil, ville han kunne beholde det herredømme han da hadde gjort krav på. Og han innbilte seg at han ville kunne herske i opposisjon til himmelens Gud.

Da Jesus forlot himmelen og den makt og herlighet han hadde, jublet Satan. Han tenkte at Guds Sønn var i hans vold. Det hadde vært så lett å friste det uskyldige menneskepar i Edens hage, at han håpet'at han med sin djevelske list og makt kunne overvinne endog Guds Sønn og dermed redde både sitt liv og sitt rike. Hvis han kunne friste Jesus til å avvike fra Faderens vilje, som han hadde gjort med Adam og Eva, ville han ha nådd sitt mål.

Tiden var kommet da Jesus ved å gi sitt liv, skulle løskjøpe det som nå var Satans eiendom. Og med tiden skulle alle i himmelen og på jorden bli underlagt ham. Men Jesus stod fast. Han valgte et liv i lidelse og en skammelig død, og på den måten Faderen hadde bestemt, ville han bli den lovlige hersker over alle jordens riker. Han ville få dem overlatt til evig eie. Satan ville også bli overlatt til ham for å bli tilintetgjort, slik at han aldri mer ville kunne plage Jesus eller de hellige i herligheten.

Jesus sa til den listige fienden: "Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene" (Matt 4,10). Satan hadde bedt Kristus om å bevise at han var Guds Sønn, og i dette tilfelle hadde han fått det bevis han bad om. Han ble nødt til å lyde Kristi guddommelige befaling. Han ble tilbakevist og måtte tie. Han hadde ikke makt til å stå imot den bydende bortvisningen. Han ble tvunget til straks å forlate verdens frelser.

Satan forsvant. Kampen var over. Under forferdelige lidelser hadde Kristus seiret like avgjort som Adam hadde sviktet. Han var befridd fra sin mektige motstander og fra hans legioner av onde engler.

Da Satan var ferdig med å friste Kristus, holdt han seg borte fra ham for en tid. Fienden var beseiret, men kampen hadde vært lang og forferdelig hard. Og da den var over, var Kristus utmattet og kraftløs. Han falt overende som om han holdt på å dø. Himmelens engler, som i himmelen hadde hyllet ham, og som med intens interesse og stor undring hadde vært vitne til den forferdelige kampen han hadde utkjempet med Satan, kom nå til stede og tjente ham. De gav ham mat og styrket ham, for han lå som om han var død. Englene var fylt med undring og ærefrykt, for de visste at verdens frelser utsatte seg for forferdelige lidelser for å kunne frelse menneskene. Han som i himmelen var Guds likemann, lå foran dem uthungret etter nesten seks ukers faste. Ensom og alene var han blitt angrepet av opprøreren som var blitt fjernet fra himmelen. Han hadde utholdt en hardere prøve enn mennesker noen gang ville måtte møte. Kampen mot mørkets makter hadde vært lang og meget krevende for Kristi menneskelige natur, svak og avkreftet som han var. Englene kom med trøsterike budskap fra Faderen til hans Sønn, sammen med forsikringen om at hele himmelen jublet over den fulle og hele seier han på menneskenes vegne hadde vunnet.

Hva menneskenes frelse har kostet, vil vi aldri fullt ut kunne forstå før de frelste sammen med Jesus står foran Guds trone. Og når de får evnen til å fatte hva det vil si å få evig liv og evig lønn, vil de bryte ut i en jublende seierssang: "Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk. Og hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt som der finnes, hørte jeg si: Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet" (Åp 5,12.13).

Selv om Satan hadde mislykkes i sine anstrengelser og harde fristelser, hadde han ennå ikke gitt opp alt håp om at han en gang i fremtiden skulle kunne klare det bedre. Han så frem til Kristi virksomhet da han ville få nye anledninger til å måle krefter med ham. Satan la planer om å forblinde jødene, Guds utvalgte folk, så de i Kristus ikke skulle kunne se verdens frelser. Han ville fylle deres sinn med misunnelse og hat til Guds Sønn, så de ikke ville ta imot ham, men gjøre hans liv på jorden så tungt og vanskelig som mulig.

afsn nr:11På fast grunn 279
afsn nr:21På fast grunn 280
afsn nr:31På fast grunn 280
afsn nr:41På fast grunn 281
afsn nr:51På fast grunn 281
afsn nr:61På fast grunn 281
afsn nr:71På fast grunn 282
afsn nr:81På fast grunn 282
afsn nr:91På fast grunn 282
afsn nr:101På fast grunn
afsn nr:111På fast grunn
afsn nr:121På fast grunn
afsn nr:131På fast grunn
afsn nr:141På fast grunn
afsn nr:151På fast grunn
afsn nr:161På fast grunn