Review and Herald d. 4. september 1913

Tilbake

Velsignelser gjennom lydighet

Gjennom lange år med tørke og hungersnød ba Elia inderlig om at hjertene i Israel måtte bli vendt bort fra avgudsdyrkelse til trofasthet mot Gud. Profeten ventet tålmodig mens Guds hånd hvilte tungt over landet. Mens han så tegnene på lidelse og nød bli stadig mer tydelige overalt, var Elias hjerte fylt av sorg, og han lengtet etter kraft til å få i stand en rask reformasjon. Men Gud selv hadde tatt styringen, og alt hans tjener kunne gjøre var å be i tro og vente på tiden for avgjørende handling.

I mange år hadde Israel fulgt en vei de selv hadde valgt. Frafallet som hersket i Akabs dager var resultatet av over hundre år med ondskap. Skritt for skritt, år etter år, hadde Israel veket av fra den rette veien. Generasjon etter generasjon hadde nektet å gjøre stien rett for sine føtter, og til slutt hadde det store flertallet av folket gitt seg over til å bli ledet av mørkets makter.

Det hadde gått et hundreår siden Israel, under kong Davids styre, hadde forent seg i glede og sunget hymner med pris til Den Høyeste som uttrykk for at de forsto at de var fullstendig avhengige av ham for daglig nåde. Lytt til ordene i deres tilbedelse når de sang:

Gud, vår frelser. ...
Ved morgenens og kveldens porter
skaper du jubel.
Du gjester jorden og lar den drikke dypt,
du gjør den overdådig rik.
Guds bekk er full av vann,
du sørger for kornet,
ja, slik sørger du for jorden.

Du vanner furene, jevner plogveltene,
med regnskurer gjør du jorden myk,
du velsigner jordens grøde.

Du kroner året med dine gode gaver,
dine spor flyter over av rikdom,
beitene i ødemarken flyter over,
haugene smykker seg med jubel.

Markene kler seg med sauer,
dalene svøper seg i korn.
De roper av glede, de synger.
[Sal 65]

På den tiden anerkjente Israel Gud som den som la jordens grunnvoll. Som uttrykk for sin tro hadde de sunget:

Dypet dekket den som en kappe,
vannet sto over fjellene.

Da du truet, rømte det,
det flyktet for lyden av din torden,

over fjell og ned i daler,
til stedet du hadde fastsatt.

Du satte en grense det ikke går over,
det skal aldri mer dekke jorden.
[Sal 104]

Det er ved Den uendeliges mektige kraft at naturens krefter på jorden, i havet og i luften blir holdt innenfor sine grenser. Og disse kreftene benytter han for å bringe lykke til sine skapninger. Hans skatter blir fritt åpnet for å gi regn i rett tid og velsigne alt arbeid menneskene gjør med hendene sine.

Du lar kilder velle fram i dalene
så bekker renner mellom fjellene.

De gir drikke til alle dyr på marken,ville esler får slukke tørsten.

Der finner fuglene under himmelen bolig,
de synger mellom greinene.

Han vanner fjellene fra sin høye sal.
Jorden mettes med frukten av din gjerning.

Du lar gresset spire fram for feet
og vekster til nytte for mennesket.

Du lar brødet komme fra jorden,
vinen gir mennesket glede.

Du lar ansiktet skinne av olje, brødet gir mennesket styrke. ...

Herre, hvor mange dine gjerninger er!
Og alle har du gjort med visdom,
jorden er full av det du bærer fram.

Her er havet, stort og vidt
,med en talløs vrimmel av dyr, både små og store.

Der stevner skipene fram
der er Leviatan, som du har skapt til å leke med.

Alle venter på deg
at du skal gi dem mat i rett tid.

Du gir, og de sanker
,du åpner hånden, og de blir mettet med det gode
.

Du skjuler ansiktet, og de blir grepet av redsel,
du tar livsånden fra dem, de dør
og blir til støv igjen
.

Du sender ut din Ånd, og de blir skapt,
du gjør jorden ny.
[Sal 104]

Israel hadde virkelig hatt grunn til å fryde seg. Landet Gud hadde ledet dem til, var et land som fløt av melk og honning. Under vandringen i ørkenen hadde Gud forsikret dem om at han ledet dem til et land hvor de aldri ville mangle regn. Han hadde fortalt dem: «For det landet du nå går inn i og skal legge under deg, ligner ikke Egypt, det landet dere dro ut av, der du sår ditt frø og vanner ved hjelp av føttene, som i en grønnsakhage. Men landet dere nå er på vei til for å legge under dere, er et land med fjell og daler. Det får vann å drikke av regnet fra himmelen. Det er et land som Herren din Gud har omsorg for. Alltid hviler Herren din Guds øyne på det, fra året begynner til året slutter» [5Mos 11,10-12].

Løftet om rikelig med regn var gitt på betingelse av at de var lydige. Herren hadde sagt: «Om dere adlyder mine bud som jeg gir dere i dag, og elsker Herren deres Gud og tjener ham av hele deres hjerte og hele deres sjel, vil jeg la landet få regn i rett tid, både høstregn og vårregn, så du kan høste inn korn, ny vin og fin olje. Jeg vil la gresset vokse på marken for buskapen din, og du skal få spise deg mett» [v. 13-15].

Herren hadde formant folket sitt og sagt: «Men vokt dere så ikke hjertet blir ført på avveier, slik at dere vender dere bort og dyrker andre guder og tilber dem. For da vil Herrens harme flamme opp mot dere. Han vil lukke himmelen så det ikke faller regn og jorden ikke gir grøde, og dere vil snart gå til grunne i det gode landet som Herren gir dere» [v. 16-17].

Folket var blitt advart: «Men hvis du ikke adlyder Herren din Guds røst, ikke holder alle hans bud og forskrifter som jeg gir deg i dag, og ikke gjør etter dem, da skal ... Himmelen over hodet ditt ... bli til bronse og jorden under deg til jern. Herren skal forvandle regnet over landet ditt til sand og støv. Fra himmelen skal det falle ned over deg til du blir utryddet» [5Mos 28,15.23-24].

Det ville ha gått godt for Israel dersom de hadde gitt akt på oppfordringen: «Disse mine ord skal dere bære i hjerte og sinn. Bind dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Lær dem videre til barna deres, snakk om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp» [5Mos 11,18-19].