Review and Herald d. 4. september 1883

Tilbake

Vær nidkjær og omvend Deg.

”Vær nidkjær og omvend deg” Åp. 3, 19. Det er Jesu formaning til Laodikeamenigheten. Det er noe å angre, noe å omvende sig fra. Verdslighet, selviskhet og ærgjerrighet har sultet ut og ødelagt menighetens åndelige liv. Mens de roser sig av, at de er ”rike, har overflod og mangler ingen ting ,” erklærer Kristus, at de er ”usle, ynkelige, fattige, blinde og nakne.” v. 17.

Blant de største farer, som truer menigheten, er kjærlighet til verden. Fra denne kommer selviskheten og begjæret. For manges vedkommende gjelder det, at jo mer de får av jordiske skatter, desto sterkere knytter de sine følelser til ”skattene” og desto mer ønsker de å få flere av dem. Kristus sier: ”at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåleøye enn for en rik å gå inn i Guds rike.” Matt.19, 24. Og mange som bekjenner seg til å tro, at vi nå går ut med den siste advarsel til verden, strever av alle krefter på å plassere seg selv i en sådan stilling, at det ville være lettere for en kamel å gå igjennom et nåleøye, enn det vil være for dem å gå inn i Guds kongerike.

Satan bruker ethvert middel, han kan finne på, for å overvinne Kristi etterfølgere. Med utrolig dyktighet og list tilpasser han sine fristelser til hver enkelts tilbøyelighet. De som av naturen er selviske og begjærlige frister han ofte ved å kaste velstand på deres vei. Han vet, at hvis de ikke overvinner sine naturlige tilbøyeligheter, vil deres kjærlighet til penger få dem til å snuble og falle. Han lykkes ofte. Når verdens rikdommer blir tilbudt dem, vil mange ivrig gripe ”skatten”, og de vil tenke at de er virkelig heldige. Den sterke kjærlighet til verden vil snart sluke kjærligheten til sannheten. Guds bifall og anerkjennelse blir ofret for å sikre seg Hans fienders gunst.

Hvis de, som er begunstigede på den måte, ville legge alle sine eiendeler på Guds alter, kunne de overvinne sin selviske, begjærlige ånd, og således motarbeide Satans opplegg. Verdslig rikdom kan bli gjort til en velsignelse, hvis den blir brukt på rette måte. Alle som har rikdom skulle vite, at den er lånt dem av Gud for å bli brukt i Hans tjeneste. Den skulle gis fritt til Guds verks fremme, til å lette de nødstedtes behov; rikdom kan være et middel til å frelse andre, og således bringe en velsignelse til eierens egen sjel, og samtidig vil han samle en skatt i himmelen, som skal komme ham til gode siden.

Det Sanne Vitnes råd er: ”Kjøp av meg gull, glødet i ild, for at du kan bli rik; og hvite klær å kle deg med.” ”og øyensalve til å salve dine øyne med så at du kan se.” Johs. Åp. 3, 18. – Gullet er tro og kjærlighet, den hvite kledning er en plettfri karakter, og øyesalven er evne til å skjelne klart mellom godt og ondt. Alt dette må vi skaffe oss, før vi kan håpe på å komme inn i Guds Kongerike. Men disse dyrebare skatter vil ikke bare bli forært oss uten noen innsats fra vår side. --- Vi skal kjøpe: --- vi skal være nidkjære og angre vår lunkne tilstand. Vi må våkne opp og se våre feil, vi skal lete opp våre synder, så vi kan avstå fra dem.

De som har fattet kjærlighet til jordisk gods, må gjøre en innsats for å overvinne sin kjærlighet til verden. Mange bryr seg ikke om Det Sanne Vitnes advarsel. De ønsker å motta de velsignelser, Han tilbyr, men de søker ikke himmelske skatter ærlig og alvorlig i samsvar med de himmelske velsignelsers verdi. Når de strever for å skaffe sig jordiske eiendeler, viser de derimot meget stor nidkjærhet! Hvor veloverveidde beregninger gjør de sig ikke da! De planlegger og anstrenger sig tidlig og sent, gir avkall på hvile og bekvemmelighet for å få en skatt, som snart vil forsvinne. Tilsvarende flid for å få tak i gullet, den hvite kledning og øyesalven, ville ha gitt dem eierskapet til disse himmelske skatter, og et evig liv i Guds kongerike.

Jesus sier: ”Se Jeg står for døren og banker; hvis noen hører Min røst og åpner døren, vil Jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham og han med Mig.” Johs Åp. 3, 20. Men mange har så mye rot stablet opp foran hjertedøren, at de ikke kan tillate Jesus å komme inn. Noen har vanskeligheter med sig selv og med sine brødre, --- de skal fjernes; andre har et dårlig lynne, er stolte eller må kjempe mot begjærligheten; mens atter andre har hjertedøren barrikadert med kjærlighet til denne verden. Alt dette skal fjernes, før de er i stand til å åpne døren og ønske Jesus velkommen inn.

Hvor dyrebart er ikke dette løfte: ”da vil Jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med Mig.” O, kjærlighet, hvilken vidundrlig kjærlighet, Gud har! Etter all vår lunkenhet og alle våre synder, sier Han, vend om til Mig, så vil Jeg vende om til deg, og jeg vil lege alle dine tilbakefall. Sak.1, 3.

”Den som seirer, ham vil Jeg gi å sitte med Mig på Min trone, likesom Jeg har seiret og satt Mig med Min Far på Hans trone.” Johs. Åp. 3, 21. Vi kan seire. Ja; fullt og helt fullkomment. Jesus døde for å skape en utvei, en fluktmulighet for oss, så vi kunne overvinne enhver feil, motstå enhver fristelse, og til sist skal vi få lov til å sitte med Ham på Hans trone.

Det er vår forrett å ha tro og å finne frelse. Guds kraft har ikke minket. Den ville bli utgytt nu som tidligere; men menigheten har mistet troen på å forvente, ”kreve”. De bruker ikke sin energi til å kjempe som Jakob, idet han bønnfallende skrek: ”Jeg slipper Deg ikke, før du velsigner meg.” 1. Mos. 32, 26. Utholdende tro har dødd bort. Den må nødvendigvis bli gjenopplivd i Guds folks hjerter. De må gjøre krav på velsignelsen. Tro, levende tro, vil alltid lede oppad til Gud og herligheten; vantro, nedover til mørke og død.

Mange er så opptatte med sine verdslige gjøremål og bekymringer, at de får liten tid til å be, og de føler kun liten interesse for å be. De kan innta tilbedelsens form, men ånden for sann, dyptfølt, inntrengende bønn mangler. Sådanne har fjernet sig langt fra mønsteret. Jesus, vårt eksempel bad meget; men o, hvor alvorlige, hvor intense, hvor ivrige, hvor pågående, hvor inntrengende var ikke Hans bønner! Hvis Han, Guds elskede Sønn, ble besjelet med slik ekte alvor, sådan smerte til beste for oss; hvor meget mer trenger ikke vi, som er avhengig av himmelen for å få styrke, å dra hele vår sjel inn i kampen, vi er nødt til å kjempe med Gud.

Vi burde ikke være tilfredse, før enhver kjent synd er bekjent, --- da er det vår forrett og plikt å tro, at Gud aksepterer og tar imot oss. Vi må ikke vente, at andre skal trenge igjennom mørket og oppnå seieren for oss, så vi kan nyte den. --- Den glede vil ikke vare lenge. Gud skal tjenes av prinsipp ikke med følelser som motivasjon og bakgrunn. --- Morgen og kveld skal vi vinne seier over oss selv, i våre egne familier. Vårt daglige arbeid skulle ikke hindre oss i det. Vi må ta tid til å be, og idet vi ber, må vi tro, at Gud hører oss. Vi vil ikke til enhver tid få det øyeblikkelige svar, men da er det, vi skal skjønne, at vår tro blir testet. --- Gud vil vise oss, om vår tro er ekte. Vi får se bevis på, om vi virkelig ønsker å stole på Gud, og om det i sannhet bor en levende tro i våre hjerter.

”Trofast er Han som kaller Deg, Han vil også gjøre det” 1. Tess. 5, 24. Vi må stole på Guds løfter, stole på Gud, når alt ser mørkt ut; da er tiden kommet til å vise tro. Men mange lar seg styre av sine følelser, de leter etter fortjeneste hos seg selv. Når de ikke føler, at Guds Ånd trøster dem, holder de på å fortvile, fordi de ikke er i stand til å finne Ham.De stoler ikke nok på Jesus, --- dyrebare Jesus! --- De lar ikke Hans fortjeneste bli deres, helt og fullt. Det aller beste vi kan gjøre, er ikke å forsøke å fortjene Hans gunst! Det er Kristi fortjeneste, som skal frelse oss, det er Hans blod, som renser oss. Men vi har også noe å gjøre. --- Vi må gjøre det vi kan: vi må være nidkjære og angre, deretter må vi stole på, at Gud aksepterer oss.

Mange vurderer sin egenverdi i eget miljø, de sammenligner sine liv med andres. Dette burde ikke finne sted. Ingen annen enn Kristus er gitt oss som eksempel. Han er det sanne mønster, og alle og enhver skulle utmerke sig i å etterligne Ham. Enten samarbeider vi med Jesus eller også samarbeider vi med Hans fiende. Enten samler vi med Kristus eller også sprer vi vantro rundt oss. Enten har vi besluttet å være helhjertede kristne, eller også er vi ikke kristne i det hele tatt. Kristus sier: ”Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm; gid du var kald eller varm! Derfor da du er lunken, og verken kald eller varm, vil Jeg utspy deg av Min munn.” Johs. Åp. 3, 15. 16.

Å være en kristen er ikke bare å ta Kristi navn, men det betyr å ha Kristi sinnelag, at underkaste sig Guds vilje i alle ting. Mange som bekjenner seg til å være kristne trenger ennå å lære denne store lekse. Mange vet kun litt om, hva det vil si å fornekte selvet for Kristi skyld. --- De forstår ikke hvordan de best kan herliggjøre Gud og fremme Hans verk. --- For dem dreier alt seg om dem selv, de spekulerer bare på hvorledes de kan tilfredsstille seg selv? Sådan religion er verdiløs. På Guds store dag, vil de, som har en sådan religion, bli veid på vektskålen og funnet for lette.

Den sanne kristne vil tålmodig vente for å lære Guds vilje å kjenne, og vil våke for å bli veiledet av Hans Ånd. Men for mange er religionen kun en form; den levende vitale gudfryktighet mangler; de smigrer sig selv med, at de vil bli frelst til sist; men Gud har ingen glede i dem. I Hans øyne er de opprørere. Derfor ber Kristus dem: ”Vær nidkjær og omvend deg.” Vennlig og trofast råder Han dem til å søke etter kjærlighet, tro og renhet. De kan velge, om de vil bry seg om advarselen ved å angre, og sikre seg Herrens velsignelse, eller de vil forbli i sin lunkne tilstand og bli støtt bort fra Gud og bli avskydd av Ham. Gud vil ikke for alltid bære over med Sitt Bekjennende Folks synder. Han er langmodig og rik på miskunnhet; likevel vil Hans Ånd til slutt for evig bli dratt tilbake, hvis Han blir utsatt for langvarig motstand. Det vil komme en tid, da barmhjertighetens milde stemme ikke mer vil lyde. Dens siste budskap vil dø bort, og de som langsomt har vendt seg bort fra Åndens bønner vil bli overlatt til seg selv og sine egne veier.

Hele Himmelen er interessert i vår frelse; Kan vi da være likegyldige? Kan vi da være tankeløse, som om det var av liten betydning, om vi blir frelst eller går fortapt? Kan vi forakte det offer som er gjort for oss? Den uendelige, evige pris, som er betalt for vår frelse, viser oss dens verdi; og akkurat i forhold til den enorme størrelse på den gave, som er gitt, kan vi måle den enorme skyld og det urimelige vanvidd, det er å forkaste den. Alt, hva Gud kunne gjøre, er gjort for å frelse oss. De som forkaster barmhjertigheten, som tilbys så fritt, vil en gang bli tvunget til å forstå verdien av det, som de har foraktet og forkastet. De vil komme til å føle smerten, som Jesus tålte på korset, da Han kjøpte frelse til alle, som ville ta imot den. Det vil da stå klart for dem, hva de har mistet: det evige liv og den udødelige arv.

På farens dag, som ennå ligger foran oss, vil Guds bekjennende Folk bli prøvet. Bare de, som har hatt en dyp og levende erfaring med Gud, vil være i stand til å stå. Alles arbeid vil da bli prøvd! Hvis de har bygd med gull, sølv og edle steiner, vil de bli effektivt beskyttet som i det hemmelige skjul i Herrens bolig; men hvis det skulle vise seg, at deres livsverk er bygd av tre, hø og strå, kan intet skjule dem fra Jehovas vredes intensitet.

Mange vet neppe ennå, hva selvoppofrelse er, eller hva det vil si å ofre for sannhetens sak. Men ingen vil komme til Himmelen, uten å ha gått på den samme ydmykelsens - og selvoppofrelsens vei, - korsbærerens vei, som Jesus gikk på. Kun de, som er villige til å ofre alt for å vinne det evige liv, vil få det.Men det vil lønne seg å lide for det, det er verd å korsfeste selvet for og å ofre enhver avgud for. Så meget større vil den evige vekt av herlighet bli, at det vil utkonkurrere enhver jordisk skatt, og gjøre til intet enhver jordisk attraksjon.